environmental protection, environment, atmosphere-683437.jpg

Begraves som et tre

– Mamma, tror du det kan være blodpropp?

Datteren min lå med beina høyt på slagbenken vi har på kjøkkenet mens jeg studerte ankelen hennes. Den var hoven, blålig og pulserende varm.

– Jeg vet ikke, jenta mi, svarte jeg.

Jeg skulle så gjerne sagt noe annet, men kunne ikke. Datteren min er voksen, hun hadde allerede googlet alle symptomer. Hun hadde også nylig deltatt på et forskningsprosjekt på NIH som innebar en biopsi av lårmusklene, noe som hun visste kunne være en mikroskopisk fare for blodpropp. I tillegg var det faktorer som p-piller, vaksine og en tidligere historie med bilyd i hjertet som ingen egentlig noen gang har funnet ut av. Så lå hun der med frykt i øynene og ventet på hva jeg ville si.

 – Vi ringer 113, sa jeg idet jeg tenkte på en samtale vi hadde hatt tidligere på dagen.

Ikea og døden

La oss spole tilbake denne lørdagen. Bli med på familietur til Ikea. Jeg vil tro at i de fleste familier ville det vært mor og datter som brukte (altfor) lang tid i varehuset, men hos oss var det far og sønn. Datteren min og jeg gadd ikke mer og gikk til bilen for å vente. Vi kjedet oss og datteren min fant en artikkel om kreative måter å forlate denne verden på. 

Ville vi som aske bli sendt opp som et fyrverkeri på nattehimmelen? Jo, kanskje det. 

Ville vi bli senket i en krukke på havets bunn? Not! 

Ville vi at asken skulle bli omgjort til en diamant i et smykke? Datteren min var klar på at hun ikke ha ville ha mora si rundt halsen resten av livet. 

 – Det holder jeg med deg i, sa jeg. – Jeg er veldig glad i min egen mor, men som et halskjede vil jeg ikke ha henne. Men, fortsatte jeg, – om det utenkelige skulle skje, at du, min datter, skulle forlate jorden før meg, (Gud forby!) ville jeg gladelig båret deg som et smykke resten av livet. 

Men så fant vi det ultimate alternativet – at asken kan gi liv til et nytt tre. At vi kan bli jord og næring til noe som vil bidra til bedre luft i verden og skygge for etterkommere som kunne sitte under greinene våre.

Skam

Denne samtalen dirret i bakhodet mitt mens vi fikk koblet opp en videosamtale med legen. Legen beordret ambulanse og gratis tur til byen på en lørdagskveld som brått ble annerledes enn planlagt. Vi sto midt i matlaging og alt ble uvesentlig. Alt vi tok for gitt kunne bli forandret på et blunk.

For å gjøre en kort historie lang, eller nei, la meg ta kortversjonen – det endte bra! Datteren kom hjem etter få timer. Hva som forårsaket hevelsen var fortsatt uklart, men vi var beroliget om at det ikke var noe livstruende. 

 – Jeg føler meg så dum, sa datteren.

 – Hvorfor det? spurte jeg.

 – Fordi jeg har lagt beslag på lege, ambulanse og helsepersonell, kanskje på bekostning av andre som virkelig trengte det.

 – Men det visste vi ikke, sa jeg. – Tenk om det hadde vært blodpropp og vi ikke hadde fått det sjekket? Hva om du hadde dødd fordi du ikke ville være til bry?

Memento mori

Dagen etter minnet jeg henne på hva vi hadde snakket om på Ikea. Og vi snakket om skam, om kvinnehelse, om å bli gammel, om å bli syk, og om å leve.

Det var smertefulle temaer vi var inne på. 

Vi vet at døden er uunngåelig, men likevel unngår vi å snakke om det.

Vi glemmer så lett at døden er prisen å betale for livsreisen, og selve forutsetningen for å leve. 

Vi oppdaget at om vi nekter å tenke på døden, tenker døden på deg.

Vi lærte også at det ikke er farlig å snakke om det. 

For etter denne helgen vet jeg hva slags tanker datteren min har rundt døden. Om det verste skulle skje, vet jeg nå hva hun ønsker. Den vissheten ville gitt meg en slag ro. Men inntil videre skal vi begge være planta på jorda, strekke greiene i lufta. Og leve.  

Processed with VSCO with a5 preset

2 thoughts on “Begraves som et tre”

  1. Så nydelig, skremmende, varmt, vanskelig og litt lett egentlig. Takk for dine og datteren din sine tanker 🙂 Så bra at det gikk fint, og at dere snakket ut om det etterpå.

Leave a Comment

Your email address will not be published.