Flyt! En van(n)vittig reise

Dette er karma! tenkte jeg da datteren min ville ha meg med på floating. I beste fall kommer jeg til å kjede meg ihjel, i verste fall kommer jeg til å drukne. 

Men jeg hadde ikke noe valg, og her må det en liten bakgrunnshistorie til. 

Hvordan kurere unger for badeland.

Jeg må bare innrømme det, jeg hater badeland! Det er noe med støyen, vannet i tilsynelatende kontrollerte former og stresset med å holde styr på unger som elsker å bade.

En sommer da datteren min var fem år var vi på ferie i Sverige. Vi bodde i nærheten av en fornøyelsespark som visstnok skulle være «himla kul». Stedet var alt annet en kult. Det var et nedslitt, billig «eventyrland».

Etter å ha lidd oss igjennom en «sirkusskole» som ga assosiasjoner til det gamle sovjetsamveldet og spist lunsj med selskap av aggressive veps kom vi fram til dagens høydepunkt – vannsklia.

Sklia var rusten og malingen flakket, men datteren min ville prøve. På toppen av sklia lå en bunke «sitteputer» av plast. Jeg kikket på den rustne sklia og tenkte: Aha! Beskyttelse for badetøyet.

Himla kul!

Jeg vet jeg er naiv, og noen ganger tenker jeg altfor sakte, men jeg satte meg på plastmatta, tok datteren min på fanget, hold pusten og satte utfor.

Litt for sent forsto jeg at plastmattene var alt annet enn beskyttelse, det var et middel for ekstra fart. Og fort gikk det. Så fort at jeg forsto at vi kom til å gå under med et digert plask når vi kom til enden av sklia. Jeg var livredd, først for at vi ville skvalpe over kanten før vi nådde bassenget, deretter for om jeg ville være i stand til å redde oss begge fra drukningsdøden. Jeg konsentrerte meg om å holde datteren rundt livet for å kunne løfte henne opp i det øyeblikket vi gikk under.

Og SOM vi gikk under. 

Kort fortalt – etter denne opplevelsen var datteren min kurert for alt som lignet av badeland og hun hadde fått vannskrekk.


Kurert.

Datteren min er blitt voksen, hun går på Norges idrettshøgskole og for litt siden skulle hun måtte utfordre vannskrekken sin da de skulle ha svømming. Siden hun også er opptatt av meditasjon, fant hun fram til Floating Oslo. Der ligger man og flyter i en saltvannstank, (les kiste) alene i mørket en hel klokketime.

Dette gjorde at hun omsider fikk et oppgjør med sitt (mammapåførte) traume.

Og så ville hun ha meg med!

Kunne jeg si nei?

Nei.

 
“The cure for anything is salt water: sweat, tears or the sea.”
― Isak Dinesen, Seven Gothic Tales

Salt!

Det var med samme følelsen som å entre en vannsklie med sittepute for ekstra fart jeg entret tanken, som forøvrig minnet mest om en sarkofag. Klaustrofobien tok strupetak da jeg dro lokket igjen. En vennlig mann hadde i forkant vist meg hvor panikknappen var, og bare tanken på at det fantes en panikknapp, ga meg et snev av panikk. Kun iført ørepropper la jeg meg tilbake og slukket lyset. Jeg var ikke livredd, jeg var dødsredd.

For en vanvittig egenskap salt har! tenkte jeg da jeg fant meg selv flytende som en luftputemadrass. Vannet føltes ikke som vann. Det føltes som om jeg lå i noe tungt, men bevegelig. Hvor sluttet egentlig vannet? Hvor begynte luften? Og hvor var jeg i dette rommet?

Sentrum i universet. 

Grenseløs og vektløs.

En astronaut i gelé!

Et øyeblikk var jeg i tvil om jeg hadde øynene lukket eller om de var åpne. Så blunket jeg. Greit, så var de altså åpne. Jeg stirret opp i det jeg visste var taket i tanken, men som akkurat da tok meg med på en ferd ut i verdensrommet. 

Alt jeg hørte var lyden av mine egne hjerteslag. Lyden av meg, sånn jeg en gang må ha lyttet til mitt indre, i mors mage. Jeg var langt ute i universet og lengst inne i meg selv. 

Karma.

Hvem skulle trodd at datteren min, som en gang hadde så vannskrekk at hun knapt turte å vaske seg i fjeset, nå abonnerte på timer med floating? Hvem kunne trodd at hun etter skrekksklie-opplevelsen ville tørre å dykke ned på flere meters dyp? Hvem kunne forutsett at hun for kort tid siden skulle bestå livredningsprøven! Hvem ville trodd at hun skulle ta med meg på en, bokstavelig talt, van(n)vittig reise?

Datteren min, som hadde entret sin tank med migrene, kom ut smertefri. Selv gikk jeg inn i dagen med en behagelig følelse av flyt og at karma is (not) a bitch. 

Innlegget er ikke sponset.

Bra! Eller bra?

“Most people think that healing is the same as curing”

Jon Kabat-Zinn

Healed or cured?


For å si det “på godt norsk”: You can be healed, still not being cured.

I det siste har jeg hatt skikkelig vondt i ryggen. Nå er jeg frisk, selv om det fortsatt murrer i kroppen. Jeg er altså bra, selv om jeg ikke er helt bra. 

Språknøtt

Å si det på den måten får ikke helt fram det jeg mener. Er jeg så vant med å tenke engelsk at jeg ikke finner de norske ordene? Eller er det norske språket så fattig at det ikke finnes en måte å få betydningen fram på en enkel måte?

Hvordan du ordlegger deg vil ha betydning for det du føler og hva du opplever, derfor ble jeg besatt av å finne en løsning. Som forfatter er jeg vant med å lete etter de riktige ordene, men dette var en nøtt.

Men så slo det meg at jeg kunne bruke ordet kurert og det litt mer fremmede ordet helet.

Aha! 

Det er altså ikke sikkert jeg kan bli kurert, men jeg kan likevel bli helet.

Og dette fine, nesten glemte, norske ordet liker jeg godt. 

Helet. 

Å bli hel. 

Det er noe man kan bli selv om man er knust.

En kveld prøver jeg å lime 
den lille porselensfiguren 
sammen igjen. 
Bit for bit. 
Når jeg nå ser den stå på hylla, 
ser jeg bare skjøtene.
 
Gro Dahle. Fra samlingen «Hundre tusen timer».

Kintsukuroi

Dette japanske ordet, og kintsugi, betyr: gyllen reparasjon eller sammenføyning. Isteden for å kaste en krukke som har gått i knas, limes ikke bare bitene sammen igjen, men de forgylles og fremheves. 

På den måten blir sårene en del av krukkens historie. 

Og krukken blir ikke bare sterkere, den blir vakrere. 

Jeg skulle hatt det bedre!

For en stund siden var jeg i gang med å skrive det første blogginnlegget her på nettsida mi. Det skulle vært et positivt hurra-meg-rundt og her er jeg! -innlegg. Jeg hadde tenkt å skrive om å skrive lister og hvordan det kan gjøre livet enklere. Men så traff livet meg midt i fleisen. Eller ikke i fleisen, det traff meg på mitt svakeste punkt rent fysisk. Ryggen.

Tretti år eldre.

Det var dagen før gjenåpning av samfunnet her på Østlandet og jeg var energisk og gledet meg til ekstrajobben min på KappAhl, til å se folk, prøve nye vårklær og trygge min egen arbeidsplass med å ta igjen for den tapte omsetningen som hadde vart i ukevis. Jeg hadde til og med bursdag! En søndag der jeg skulle kose meg med bok og bobler.

Og så inntreffer det som skulle gjøre at jeg ikke følte meg bare ett år eldre, men alderen økte med tretti (minst) og brått var jeg åttiseks, eller kanskje nærmere hundreogett. En prolaps i ryggen slo meg bokstavelig talt i kne. 

figure, man, stand

Patetisk selvmedlidende.

Dagen etter gikk jeg, eller rettere sagt stavret jeg meg på jobben i klesbutikken. (Dumt).

Jeg ble verre, mye verre. Og dagene som skulle vært fulle av energi med planlegging av utgivelsen av en sakprosabok, jobbing med plott i ny roman og ikke minst planen med å designe denne nettsida, gikk med til å synes fryktelig synd på meg selv. 

Å sitte ved skrivebordet gjorde vondt, å ligge på sofaen var umulig, badekaret fristet, men ville jeg være i stand til å komme meg opp igjen? Jeg så for meg at jeg ble liggende der i mange timer mens vannet gradvis ble kaldere og ryggen enda stivere, helt til mannen min ville komme hjem og fiske meg opp, hvis jeg ikke allerede var druknet.

Det gikk opp for meg hvor mye energi det tar å ha smerter og jeg fikk et annet syn på de som må leve med kroniske sykdommer, mine ryggplager var forhåpentligvis forbigående.

Men hva vil jeg med denne teksten?

Fortelle at jeg tross alt er glad for å ha hev- og senk-skrivebord som gjør at denne teksten kan skrives stående? Skal jeg komme med noe svada om at man må ta vare på helsa mens man har den, og hvor takknemlig man burde være når man er frisk? 

Men:

  • Jeg var ikke takknemlig.
  • Jeg var ikke glad.
  • Jeg var sur.
  • Jeg hadde vondt.
  • Jeg var oppgitt.
  • Og jeg var i min fulle rett til å føle det sånn også (mente jeg).
  • Jeg var sutrete, selvmedlidende og grinete.

Et liv i forandring.

Livet – det er det jeg vil si noe om. At livet er uforutsigbart og skjørt. At det kan forandre seg fra det ene øyeblikket til det andre. Ofte tenker jeg at en brå forandring også må være smertefull, men jeg glemmer så lett at det kan også skje fine ting rett ut av det blå. Det er faktisk like sannsynlig som at noe vondt skal inntreffe. Men vi mennesker er programmert til å huske de dårlige erfaringene best, fordi det er de vi lærer mest av. 

Så hva skulle jeg lære av det som skjedde med ryggen min og som sendte meg inn i en periode da alt jeg ville gjøre ble satt på vent? Haha! Antageligvis ikke en dritt. 

Men jeg var fortsatt glad for å leve, glad i livet, og håpet om en bedre morgendag var ballongen som holdt meg oppe, jeg tviholdt i tråden og lot meg løfte i håpet.

Jeg måtte lære meg å ha det bra, selv om jeg kunne hatt det bedre.

girl, special, bokeh