Og veldig ofte svarer jeg generelt at: Joda, jeg bare skriver på, setter meg ned om morgenen, bearbeider det jeg skrev i går før jeg kjemper meg videre inn i teksten. Det blir generelle svar fordi:
Jeg vet ikke!
Jeg husker ikke!
Da er jeg skrev Liksteien bestemte jeg meg for å finne ut av hvordan jeg egentlig jobber. Derfor skrev jeg en slags skrivedagbok parallelt for senere kunne fortelle hvordan den ekte skriveprosessen er.
Nå skal du få et innblikk i dagboka mi …
«Jeg kjemper for å komme inn i handlingen, den vil seg ikke, og tankene mine springer i alle retninger. Hele dagen har jeg brukt på ikke å komme noe sted.
Vurderer å ta et glass vin, det er tross alt fredag og klokka er halv fire, innafor det. Men det ville smakt så mye bedre om jeg hadde gjort et godt arbeid, fått ned noen ord, en handling, ett eller annet. En indre stemme frister meg:
– Ideene vil komme om du tar det glasset.
Jeg vet stemmen lyver. Etter en slurk kan jeg ikke skrive noe som helst, det funker ikke sånn. De eventuelt geniale ideene og formuleringene som jeg kunne ha fått, vil stå der neste dag og le av meg. Likevel hører jeg stemmen, den er en pågående faen.
– Kom igjen, du kan nippe til ett glass, det virker denne gangen, jeg lover.
Jeg inngår en avtale med min indre satan, jeg skal skrive en prolog. Ikke det at jeg så glad i prologer, men en kort intro, utforske hvem det er som er drept og hva som skjer i dødsøyeblikket. Foreløpig aner jeg ikke hvem det er, om det er han, jo det er en mann forresten, det bestemmer jeg nå. Men ligger han ute eller inne? Kanskje han sitter, eller står, jeg vet ikke, men jeg vet at han skal være opptatt med alt annet enn å dø, han han kun tid til å være opptatt av å overleve.»
Jeg kan love deg at fredagsvinen den dagen smakte godt etter at jeg heeeeelt på tampen av dagen fikk hamret ned utkastet til det som skulle bli prologen i Liksteien.
Og her kan du lese prologen slik den ble på trykk.
Det siste han tenkte på var å dø. Han stirret ned i brønnen, som ikke egentlig var en brønn, kun et naturlig oppkomme av vann. Han satt med knærne på en planke som var lagt ved kanten og bøyde seg framover for å senke bøtten i kulpen da han enset at noen var rett bak ham. Som jeger måtte han ikke skremme; hvis dyret følte seg truet var det avgjørende ikke å lage brå bevegelser. For det måtte være et dyr, selv om han visste at det sto på to bein og utga seg for å være et menneske. Et menneske, som med lav og beroligende stemme ba ham bli sittende med ryggen til. Likevel snudde han seg. Sakte. Uten å reise seg.
Noe skjedde i skulderen. Som et vepsestikk. Hånda hans ville strekke seg for å fjerne det som hadde forårsaket stikket, men det var som om forbindelsen mellom den og hjernen var brutt. Han så forundret på hånda si, den hadde sluppet hanken på bøtta. Instinktet fortalte ham fremdeles at han skulle sitte som fryst.
Å føle smerte forutsetter tid. Tid til å reflektere over hva det er som forårsaker den. Han kjente ingen smerte. Til det hadde han det altfor travelt med å overleve.
Er du nysgjerrig på hvordan jeg arbeider med å skape personene jeg skriver om i bøkene mine?
Jeg skal røpe en hemmelighet.
Jeg bruker enneagrammet.
Enneagrammet – what?
For å forklare siterer jeg fra nettsiden til Ennea.no
«Enneagrammeter nok det mest komplette og detaljerte verktøy vi har i dag, innenfor kommunikasjon, personlighetsutvikling og motivasjon.
Det er kort fortalt en modell med 9 forskjellige personligheter. Så enkelt kan det sies.
Men helt så enkelt er det ikke. Enneagrammet er en av vår tids mest dybdegående personlighetsmodeller. Gjennom Enneagrammet blir vi gjort kjent med motivet bak adferden vår. Det vil si den dypereliggende årsak til at vi reagerer som vi gjør.»
Si meg hvilken type du er, så skal jeg si deg hva du sier.
Dyptliggende årsaker til hvordan man reagerer, og hva man gjør og sier, står sentralt i Liksteinen.
Nå kan du bli kjent med noen av personene du vil møte i min nye bok og høre hvordan jeg tenker at de ville svart på nøyaktig det samme spørsmålet. Siden jakt er et av temaene i romanen valgte jeg dette spørsmålet: Hva tenker du om å jakte på dyr?
Og før du leser videre. Stopp!
Tenk et sekund på hva du selv ville svart. Og kanskje blir du litt mer kjent med deg selv også når du leser videre.
Sånn svarte noen av mine sentrale romankarakterer:
Verner Jacobsen er den stødige og ettertenksomme politiførstebetjenten som smugstrikker på fritiden, hvis han ikke fordyper seg i poesi eller går tur med hunden Lorca. Han er gift med Ingrid som er forfatter og periodedranker. Verner har tidligere mistet en nesten voksen sønn. Nå venter han barn med Ingrid, samtidig som han ikke klarer å fri seg fra den gjensidige tiltrekkingen til sin kollega Bitte Røed.
Verner er type 1. Perfeksjonisten og en ener vil vurdere om det å drive jakt er riktig eller galt.
Han ville kanskje sagt:
«Det er feil å drepe dyr. Vi skal bevare liv, det er lite eller ingenting som tilsier at vi må ta livet av dyr for å skaffe mat. Men skal man først jakte får man gjøre det med det våpenet som er mest egnet. Å bruke pil og bue, for eksempel, blir feil, det krever presisjon av jegeren.»
Bitte Røed er singel etter at hennes mann forlot henne i første bok (Stolpesnø) for en kvinne som var åtte år yngre og femten kilo lettere enn henne. Sammen har de to barn. Bittes viktigste kjennetegn: knallrød leppestift, løstsittende latter, elsker søtsaker og har en sterk opprørstrang mot sine overordnede og det mannsdominerte politiyrket. Bitte er type 4. Romantikeren eller individualisten. Hunvil snakke om følelser og er opptatt av det genuine, det ekte, og føler seg gjerne annerledes og vil gjøre ting på sin måte. Hun ville kanskje sagt dette:
«Jeg kjenner at det opprører meg å ta liv, men det er jo samtidig noe ekte ved det i forhold til å kjøpe kjøtt innpakket i plast på butikken. Det føles vondt å drepe, men godt å spise et dyr som har levd fritt.»
Alva Sørsdal er en eksentrisk bestemor som trener yoga og spår fremtiden i tarotkort. Hun er også en type fire og sånn jeg ser for meg at hun ville ha svart på spørsmålet:
«Jeg jakter kun med pil og bue, ei rifle er så vanlig, føles altfor lett. Og den følelsen det er å følge et spor, det får det til å sitre, til å kjenne at jeg lever.»
Siri Sørsdal er Alvas barnebarn. Hun bor på «hemmelig adresse» i Hallingdal. Hun jobber som spåkone på nettet og er Bittes forfyllede og utagerende barndomsvenninne.
Siri er Type 7. Eventyreren. En sjuer er alltid på jakt etter det som er gøy, de kjeder seg lett og finner ofte kjapt løsninger.
Siri kunne ha svart dette:
«Jakt er så morsomt! Man glemmer helt alle problemer og jeg føler meg så fri når jeg kan følge et spor etter en hare i snøen. Tenk alle fordelene med å bli kvitt ulv og Bjørn i Norge, vi burde finne opp et varslingssystem, en radar som kan overvåke ethvert bjørnehi sånn at vi kan føle oss trygge. Eller hva om turgåere kunne hatt en app som viser og registrerer at de nærmer seg et vilt. Det burde utvikles en sensor som kan ta lukta på dyra, akkurat som dyrene selv gjør.»
Heiki Stenvald er også i etterforskerteamet og er Type 3. En utretter. En treer er hva de gjør. De er effektive og arbeidsomme, de får ting gjort.
Han ville sagt:
«Punkt nummer en – jeg trenger en rifle. Punkt to – jaktlinsens, og så et område. Så må jeg skaffe meg et jaktlag og så er det bare å sette i gang. Samtidig er det bare å lese seg opp, se filmer om hvordan det fungerer, eventuelt skaffe seg bikkje, gå på kurs, trene skyting og dressur, sette av en kveld i uka til hver av de tingene du trenger. Jeg har aldri drevet med jakt, men det er bare å skaffe seg kunnskapen, og så gjøre det. Det er mulig å bli god og oppnå dette innen et år om man bestemmer seg for det, tenker jeg, ved siden av jobb og familie.»
Gunder Rotefoss blir funnet drept i sitt eget hjem og igangsetter historien om Liksteinen. Han ligger innelåst i en kiste fra attenhundretallet. Han er datanerd, og nettroll, og Type 5. Iakttageren. En femmer vil gi deg fakta.
Gunder ville antagelig ha sagt:
«Å drive jakt på elg innebærer at du har en jaktrifle og ammunisjon med ekspanderende prosjektil. Ved harejakt derimot brukes tradisjonelt sett hagle, eller alternativt rifle om forholdene ligger til rette for det. Jakta starter i oktober i vårt område i Hallingdal.»
Lauritz Egge. Storbonde og det siste gjenlevende medlemmet av det opprinnelige jaktlaget som handlingen i Liksteinen dreier rundt. Han er Type 8. Frontkjemperen eller utfordreren. En åtter handler etter magefølelse og instinkt, de er ofte ganske tøffe selv om de er myke på innsiden.
Lauritz: «Jakt er en nødvendighet, vi må ha mat. Det ligger i menneskets natur å jakte. Det er instinktet til alle pattedyr.»
Og så vil han gråte i smug over at dyret måtte ofre livet.
Einar Kaasa. Bygdetullingen som bodde sammen med utstoppede harer. Han ble funnet død på Liksteinen.Einar er Type 2. Hjelperen. En toer vil hjelpe, men ikke uten å få noe igjen for det. Og det er de andre som skal oppdage at han trenger noe tilbake, det ville han aldri sagt selv.
Einar: «Jeg har ikke selv noe behov for å gå på jakt, men om du vil at jeg skal være med, hvis du trenger meg til noe, jeg kan pusse hagla for deg, hvis du vil?»
Og så ville han tenkt inni seg: For da ville du sikkert ha lagd en nydelig elggryte og bedt meg på middag etterpå.
Jonny Sørsdal er Siris bror, bygdas dyrlege og jaktlagets nye tilskudd. Han er Type 9. Fredselskeren. En nier vil utsette ting, spesielt det som er ubehagelig eller ting som krever noe av dem. De unngår konfrontasjoner og Jonny ville kanskje sagt:
«Jeg aner ikke, tror jeg får sove på det, har vel ikke noe imot jakt, men det er jo ikke noe som er lett å svare på, gi meg et par uker så skal jeg tenke over saken.»
Ruth Paulsen er Siris psykolog og Ruths første klient var Siris mor som tok livet av seg da Siri var 18 år. Ruth er type 6. Loyalisten eller analytikeren. En sekser er gjerne djevelens advokat. På den ene siden … på den andre siden, ja … men …
Hun kunne hatt denne samtalen med Gunder:
Ruth: «Det er selvsagt hensiktsmessig å drive jakt, men på den andre siden så er det etisk uforsvarlig å drive jakt på utrydningstruede arter.»
Gunder: «Det er helt greit å skyte en ulv, de tok åtte sauer i Flå i fjor.»
Han vil selvsagt ha visst nøyaktig tall. Bitte ville bare sagt, med dramatisk tonefall: Mange ulver!
Ruth: «Ja, men det er ikke ulvens skyld. Sauebonden er nødt til å sikre seg.»
Gunder: «Det har du rett i, vi får oppfordre alle til å ansette gjetere.»
Ruth: «Men tenk deg den kostnaden det vil innebære for bonden, kanskje kvoter på ulv kan være løsningen?»
Gunder: «Da er vi enige om at ulv kan skytes?»
Ruth: «Så enkelt er det ikke, økobalansen vil forstyrres.»
Det vil være minst ni ulike måter å uttrykke seg på, enda flere når man tar med i betraktningen at hva de sier, og hvordan de reagerer, vil være avhengig av om de føler seg presset eller føler seg trygge. Og så har vi andre ting som vil spille inn – familieforhold, oppvekst, sykdom, venner, jobb og økonomi.
Hvordan ville et overgrep i barndommen påvirke de forskjellige typene?
Og hvis en av dem hadde begått en forbrytelse i barndommen, hvordan vil det prege dem i voksen alder?
En annen viktig ting å huske på, spesielt i krim – er at de kan lyve! De tar på seg masker og prøver å skjule hvem de er.
Selv er jeg en firer i enneagrammet, kanskje er det derfor jeg liker å skrive poetisk, melankolsk krim som jeg ønsker skal trigge følelser i leseren? At jeg er opptatt av de mellommenneskelige relasjonene og vil at leseren også skal føle?
Og når jeg sier at jeg elsker å lage plott og kompliserte historier, er det en maske eller sannhet?
For første gang har jeg dokumentert hele skriveprosessen. Jeg har skrevet om å skrive, mens jeg skriver. Det har blitt et laaaangt dokument, en hel bok faktisk. Og da jeg startet på dette prosjektet ante jeg ikke at det skulle gå sju … 7! år før den nye krimromanen skulle finne veien ut i verden.
Alt startet her
Jeg oppdaget den på vei hjem fra Tvedestrand etter å ha deltatt på Hans Olav Lahlums krimfestival i 2016 med bok nummer tre i krimserien: «Paradisbakken». På vei hjem gjennom tett skog på smale veier får jeg øye på den – bussen. Mannen min som kjører får beskjed om å stoppe. Jeg må ta bilder med mobilkameraet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg aner at det ligger en historie og venter. Det er et merkelig sted å sette fra seg en buss, og den er nærmest blitt tatt av naturen som prøver å dekke de rustne metallplatene med mose og busker, små trær som vokser inn i bunnen og spiser den. Bildene ligger på Mac-en min. Og stemningen er i hodet hver gang jeg tenker på den. Jeg ser barn som leker, som synger «En bussjåfør, en bussjåfør …» Og så finner de noe der i ruinen av et kjøretøy. Hva finner de? Det første jeg tenker på er en finger. En avkappet finger. Hvilken forbrytelse er grunnlaget for deres lekeplass?
Bildene og den gryende historien måtte vente fordi jeg allerede da var godt inne i det som skulle bli bok nummer 4 i serien «Det de døde vet». Det gikk nesten to år.
Jeg sitter på Gardermoen. Flyet jeg skal ta til Malaga er forsinket. Det er en mørk kveld og vinden leker hasardiøst med snøen utenfor mens jeg drikker et glass rødvin og tar opp et tomt dokument. Jeg vil skrive om snø igjen, tenker jeg. Jeg hater snø, og enda mer skal jeg hate vinteren da jeg litt senere sitter inne i kabinen og venter på avisning. Noe som etter en halv time blir til avvisning og kansellert fly. I løpet av en natt på Gardermoen, med usikkerheten om jeg i det hele tatt kommer meg til varmere strøk, blir det født en romankarakter. Jeg kjenner ham fortsatt ikke, men jeg vet han kjører trailer. Og så slår det meg at han også kan ha vært bussjåfør tidligere? Og tankene går til Lier der jeg tenker å plassere bussen fra Tvedestrand.
Hvordan vet jeg at ideen er god nok? Jeg vet ikke. Det er risikoen jeg tar når jeg begynner, men tankene ideene, fragmentene av en historie må modnes over tid. Og hvis løse tanker en dag begynner å klikke sammen, hvis de begynner å oppføre seg som jernspon i nærheten av en magnet, og hvis mange nok av disse sponene fester seg til en grunntanke – da.
Den gamle tanken var bussen. Den nye var trailersjåføren. Og så – et minne fra en mørk kveld på vår familiehytte i Flå i Hallingdal der den gamle historien om liksteinen ble fortalt. Liksteinen som finnes der inne i fjellet og som gir meg et grøss av noe uoppdaget. De klikker sammen. Jeg har tre spon på magneten. Det har vært mange opp- og nedturer med denne romanen, det kan jeg skrive om en annen gang, men det som er vanvittig gøy er at hele serien med Bitte Røed og Verner Jacobsen nå skal relanseres og de fire første bøkene kommer i ny innpakning i pocket i januar.
Og til påske, da kan du lese hvordan det hele ble, historien Liksteinen.
Skjenkeforbud. Avisene skriver om restauranteieres fortvilelse og frustrasjon. Og i kommentarfeltene trives bedrevitere som synes det er toppers at kranene blir skrudd av.
Jeg forundrer meg stadig over folks behov for å fremheve hvor gode mennesker de er, alternativt fortelle hvor dårlige valg andre tar, eller rope ut hvor dumme alle er som ikke tenker det samme som dem selv.
I Drammens Tidende står folk står tett i tett med munnbind sier de er glade for skjenkeforbudet fordi de nå slipper å fortelle at de ikke drikker. Jeg humrer litt sammen med alle de over hundre som har trykket liker på kommentaren som lurer på hvorfor de ikke klarer å holde meter´n selv om de er edrue …
Gunn, Petter, Kjell, Kari og Ola og mange flere har fått et akutt behov for å fortelle omverdenen hvor vidunderlig det er å nyte en god middag på restaurant og samtidig nippe til et lite glass vann.
«Det må da gå an å kose seg uten drikkevarer». «JEG klarer meg fint uten»! og «Maten smaker best uten alkohol». «Steng polet også»! «Det er til pass for folk at ting stenger når de ikke klarer å begrense alkoholinntaket sitt»!
Det er så innmari mange som har behov for å fortelle at du er et alkoholisert svin om du liker en fyldig rødvin til biffen.
Har jeg misforstått?
Er skjenkeforbudet innført for å få folk til å slutte å drikke? Er det et ledd i å avruse folket?
Jeg forstår at noe må gjøres med den akselererende smitten, men seriøst, er det ikke mer smitteforsvarlig å la folk sitte ved et bord i offentlighet og dele en flaske vin, enn å samles ti stykker til fest i heimen med en vinkartong eller tre på deling?
Jeg synes det er underlig at det å spise på restaurant blir mindre smittefarlig når man drikker julebrus og vann.
Lurer også litt på om det er farligere å gå på shoppingsenter, prøve en genser som andre har dratt over hodet, for så å stimle sammen i kø foran kassa.
Det er mye som forundrer meg, ikke minst min egen trang til å måtte lese alle kommentarene, og bare må komme med små utbrudd samtidig som jeg tvinger meg selv fra å skrive: Men hvorfor har alle så voldsomt behov for å si meningen sin og samtidig fortelle at alle andre tar feil?
MEN …
så slår refleksjonen tilbake og treffer meg som et speilbilde: er jeg et bedre menneske når jeg latterkvalt leser kommentarer høyt for mannen min mens vi spiser middag og nipper til et glass av unevnt innhold? Og sitter jeg ikke her og ytrer meg nå i dette blogginnlegget like mye som de som skriver i kommentarfeltene?
Jeg skal snart skrive liste over ting jeg vil gjøre/lære/oppleve/erfare i det nye året, en av tingene som skal stå på min liste er:
Slutt å være så j&v#@ selvrettferdig!
Jeg skal gjøre det jeg kan for å svelge det 😉
God jul til alle med melkebarter.
God jul til alle med bobler i kroppen.
God jul til alle med humlebrygg i halvlitesglass.
God jul til alle med sportsdrikk på boks.
God jul til alle med fermentert druer.
God jul til alle med kaffe og te i koppen.
God jul til alle som suger pupp.
God jul til alle med varm sjokolade.
God jul til alle med rykende varm gløgg.
God jul til alle som gjør vin til vann.
Og god jul til alle som faktisk er så heldige at de har noe i glasset.
Ikke les dette innlegget om du eier en gammel hund.
Ikke les om du vil plage deg med tanker om at dyret ditt en gang skal dø.
Men les hvis du vil høre om et lite sprang og en hårete trøst.
Et avgjørende øyeblikk
For en drøy uke siden opplevde jeg det alle kjæledyreiere frykter. Timen var kommet, eller rettere sagt timen var bestilt.
I det siste var turene blitt kortere, og lurene lengre. Synet ble borte sammen med det meste av hørselen. Beina var ikke lenger hva de var, trappa var blitt en farlig felle.
En kveld kom hunden min ut av ut av buret og falt om, han ble liggende på siden og bjeffe. Åpenbart redd, og i smerter, så han på meg med de blinde øynene. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å stryke ham over pelsen, roe ham ned så godt jeg kunne. Og han ble rolig. Han kom seg på beina igjen. Tilsynelatende helt som før.
Sju timer igjen
Jeg har bestemt at døden skal komme om sju timer. Hunden vet ikke at hånda som klapper ham har bestemt at han skal dø. Hva gjør jeg nå når jeg har sju timer igjen som hundeier? Skal jeg bare kose og klemme, gi mengder med godtebiter? Kan jeg sitte her å skrive? Bruke opp verdifull tid på ord?
Men ordene er livlinen min akkurat nå.
Seks og en halv time igjen
Hvem skal forstyrre meg når jeg skriver?
Hvem skal mase om godbiter?
Hvem skal jeg fortelle hemmeligheter til nå?
Hvem skal gå tur med meg?
Hvem skal løpe lykkelig inn med sølete poter?
Hvem skal roe meg når jeg er stressa?
Hvem skal være psykologen min?
Hva skal jeg gjøre med buret, med båndet, matkoppen, tøylekene, restene av godtebiter og fór.
Hva skal jeg gjøre med hullet i livet som han etterlater seg?
Fem timer igjen
Jeg har visst at denne dagen måtte komme, men at den skulle komme i dag? Ironisk nok er han friskere enn på lenge og jeg tviler på om det var riktig avgjørelse. Hvordan kan jeg bestemme å la min bestevenn gjennom fjorten år dø? Jeg har ønsket at han en dag skulle sovne inn i løpet av natta. Og fryktet det samme hver morgen.
Ville jeg levd livet mitt som han gjør nå? Nei, jeg ville ikke det, det sier antageligvis sitt.
At det er smertefullt betyr ikke at det er feil.
Tre timer igjen
Ungene, som ikke lenger er barn og som har flyttet hjemmefra, har kommet hjem for å si farvel. Vi gråter. Vi klemmer hverandre. Vi klemmer hunden, og alle hvisker noe i øret på den og gir den nok en godbit. Hunden ser lykkelig ut over all oppmerksomheten, men så vil den inn i buret. Trekke seg bort. Sove.
Vi spiller kort. Ler litt. Tenker det er godt å le. Tenker det er godt at hunden hører lyder han er vant med.
Hunden vår har langt hår.
– Jeg tenker på om jeg skal klippe av en hårlokk, sier jeg.
Datteren min ser på meg, sier:
– Ville du klippet håret av meg om det var jeg som skulle dø?
– Nei, det ville jeg ikke, sier jeg, men legger til; når jeg tenker meg har jeg allerede gjort det. Jeg har hårlokken av deg i et gammel album.
– Jeg kunne vel egentlig tenke meg en lokk selv, sier datteren min.
Vi finner saksa.
En time igjen
Vi sitter i sofaen med hunden mellom oss.
Hunden vil ned, vil trekke seg inn i buret igjen.
Han får ikke lov.
Han skal tvangskoses.
Så vi forer ham med alle de godbitene han vil ha, og han vil ha alt vi gir ham. En slukhals til det siste. Han spiser og spiser. Han klappes og klappes, løftes fra fang til fang.
Vi ser på klokka. Ti minutter. Fem minutter. Tre minutter. Ett minutt.
Det ringer på døra.
Nå
Ingen tid å miste. Klemme hundekroppen. Bare én gang til. Klappe den inn i døden. Vi sitter rundt den der den ligger på puta si. Fire hender som holder. En mild veterinær som forstår, som forklarer.
En sprøyte og han vil sovne. Vente. Og så den siste sprøyten med blått innhold, som vi vet skal settes rett i hjertet. Jeg vil rope stopp! La ham bare komme ut av narkosen, jeg angrer, jeg vil at han skal leve, leve, leve. Likevel sitter jeg der og lar det skje med vissenhet om at det er vondt, men riktig.
Og SÅ videre …
Noen dager senere reiser vi på hytta. Vi går tur. Det har regnet mye og ett sted må vi krysse en bekk som nå ligner en elv. For å komme over må vi hoppe. Jeg står på kanten, klar til å satse, ser langt fram, vet at om jeg ikke skal havne i vannet må jeg sette fokuset et godt stykke lenger bort enn dit jeg må.
Og senere, når jeg er tilbake i hverdagen, finner jeg rester av ull etter siste greing av hunden. Jeg tar en klump, klemmer den sammen til en ball og snuser inn hundelukta. Jeg klemmer og klemmer og snart er det blitt til en liten ball, bestemmer meg for å ta vare på den. Hunden min er fortsatt med meg.
Jeg lokaliserer savnet som noe flytende i brystet, føler det som om det er en dunkelfarget væske, et par, tre liter i volum som pulserer og banker, er fysisk vondt. Jeg sitter her i dag i et forsøk på å ta helgemorgenene tilbake, tenner lys og kjenner at om jeg bare tillater meg å kjenne på mørket, vil sorgen forandre farge og form. Jeg skriver og prøver å venne meg til at «skrivesperren» min ikke lenger henger over tastaturet og vil ha oppmerksomhet. Skyver vekk skamfølelsen som kan komme over at savnet av en hund kan være så stort. For er det lov, liksom, når det er så mye annet, så mye verre, som kan ramme en?
Men jeg gir meg selv tillatelse, klemmer litt på den hårete stressballen og kjenner at jeg har hoppet et steg videre.
Har du noen gang sittet alene i bilen og brølt? Jeg mener virkelig skreket. Så høyt at du selv et øyeblikk er redd for at andre bilister på veien skal høre deg? Skreket så høyt at stemmebåndene er såre et døgn i etterkant?
Vær så snill å si ja. Vær så snill å si at jeg ikke er den eneste.
Vær så snill å si at vi er flere som prøver å slippe ut ukontrollert sinne på en noenlunde kontrollert måte.
Jeg har gjort dette flere ganger. Jeg er ikke stolt av det, men om ikke annet, så har jeg ikke skreket til andre en den føkkings@%&$bed- tritne GPS-en som ikke klarte å si fra i tide om at jeg skulle ha tatt av til høyre. Og jeg har skreket til Mac-en min fordi det popper opp en eller annen feilmelding fra antivirusprogrammet om at den trenger tilgang til et eller annet fd&tg eller fp@2lgsy eller noe annet som er skrevet på et språk som ikke tilhører denne verden.
Jeg har skreket til en taus mobiltelefon fordi jeg i et anfall av amnesi ikke husket koden og klarte å bruke opp alle forsøkene før telefonen låste seg totalt.
Jeg har skreket i frustrasjon. Jeg har skreket i sinne. Og jeg har skreket i sorg.
But why?
Jeg har en god venninne som er gestaltterapeut. Hun er en av de få som vet om mine utbrudd alene i bil. Sinne er alltid en sekundær følelse, sier hun. Det er noe som legger seg på toppen av noe annet. At det kan være lurt å søke etter hva som ligger under sinnet.
Den dagen da jeg hadde pådratt meg sår hals for å ha skjelt ut GPS- en, prøvde jeg å finne ut av hva det var som hadde utløst primal- skriket mens jeg tviholdt i rattet og stirret på veien.
Jeg gikk igjennom alle tenkelige grunner: Jo, jeg var sliten, ganske svidd i kantene om jeg skal si det rett ut, jeg hadde sovet dårlig, jeg følte meg overarbeidet, og jeg hadde lagt på meg. Men den egentlige grunnen, det som jeg tror var årsaken til både dette og til tidligere utbrudd, var en følelse av at teknologien ikke var på mitt parti.
Jeg var stressa av ting som ikke virket, og som jeg hadde gjort meg avhengig av.
Det var følelsen av å ha mistet retningen og famle i blinde da GPS- en ikke funka og jeg måtte, bokstavelig talt, finne fram på egen hånd. Det var den totale følelsen av forlatthet da telefonen var død. Jeg var en utenforstående, kunne like gjerne bodd på månen. Håp om kontakt med jordboere var i hvert fall like vanskelig.
Digitalt sammenbrudd
Det var følelsen av ikke å få gjort jobben min som utløste det teknologiske sammenbruddet da Mac-en gikk i svart. Bare fordi en maskin ikke virket, så stoppet alt. Arbeid måtte utsettes, og derfor så jeg for meg en endeløs periode der jeg senere måtte ta igjen det forsømte. Kort oppsummert så jeg tiden forsvinne i hvert av disse tilfellene. Ironisk nok på grunn av alle de tidsbesparende dingsene vi lever med.
Jeg vil ikke tilbake hundre år, hente vann i brønnen og kun ha parafinlamper i huset. Men jeg ønsker meg et enklere liv, et liv som ikke er totalstyrt av teknologiske nyvinninger som til stadighet må oppdateres. Den som finner løsningen, bes sende meg en e-post.
Dette innlegget er tatt fra min nye bok “Her er jeg!” vil du lese mer om boka, eller til og med anskaffe deg den kan du trykke på linken under filmen.
Noen ganger legger livet seg til rette for deg. Alt er på stell. Optimismen råder. Du har kontroll. Hva kan egentlig gå galt her i livet når du er så god til å planlegge?
Og så snubler framtida i sine egne bein og planene ligger døde. Hva gjør du da? Gråter, roper forbannelser til skjebnen, mannen din eller kjerringa, skylder på sjefen, regjeringen, været? Og korona, selvsagt. Da den kom fikk alle en felles fiende, og en god unnskyldning for at planer gikk i dass.
2020 startet for meg med optimisme, jeg hadde levert nytt krimmanus og jeg hadde begynt å tenke ut et konsept til en annerledes bok, en listebok for melankolske livsnytere. I februar elle-mellet jeg for hvem jeg burde ta ideen til og endte på forlaget Gloria. Noen advarte meg.
«De er så små, og har de egentlig kapital til å gjøre det du vil»?
Jeg kjente etter. Var dette lurt? Fornuften sa nei. Men, forlagssjefen, som jeg hadde jeg møtt ved noen anledninger, var et menneske jeg lenge hadde hatt lyst til å jobbe med. Magefølelsen sa ja.
Helt gloria!
Jeg ble møtt av et superentusiastisk team på Gloria, og alt var virkelig helt gloria! Forlagssjefen elsket ideen min og jeg satte i gang med å produsere innhold. Jeg skrev og tegnet og hadde deilige dager. I et par uker …
Så gikk forlaget konkurs.
Du burde ha lyttet til hodet, mer enn magen, var det nok noen som tenkte, inkludert meg selv.
Så ble krimmanuset refusert.
Så kom korona.
Så ble mannen min permittert.
Så mista han jobben han hadde hatt i tjuefem år.
Ut av buret
Jeg liker rutiner, jeg liker forutsigbarhet, og jeg liker (motvillig) å bli rykket ut av alt det vante. Det sies at eieren blir som hunden. Hunden min elsker buret sitt. Buret er behagelig. Buret er trygt. Bikkja må lokkes ut, men når den først er ute, labber den lykkelig rundt på oppdagelsesferd og sender meldinger til tispene i nabolaget på gjerdestolper og busker.
Denne våren fikk vi god tid til å lokke bikkja ut av buret, og vi fikk en leksjon i hvor skjørt alt egentlig er. Sikkert som banken, var ikke lenger sikkert. Den «trygge» jobben forsvant sammen med firmabilen. Det var med ett som å orientere seg i et jordskjelvområde. Livet vårt skalv, bokstavelig talt. Det så ikke bare mørkt ut, det var en lang periode der vi måtte orientere oss i blinde. Det medførte at vi stadig braket sammen. Ofte ville vi bare gi opp.Vi var kastet ut av buret, og jeg knurret som en gammel hund.
Kast ut snøret
Jeg har en gang lest at det er når det blir lavvann, at det er lettest å få fisk. Jeg er ingen fisker, men for meg virker det ulogisk. Det er som jeg kan se meg selv der ved kysten, jeg ser havet trekke seg tilbake, og jeg tenker; nå forsvinner alt, inkludert middagen min. Forklaringen skal visstnok ligge i at når vannet trekker seg tilbake, virvles plankton opp, og serverer således en overdådig buffet for fiskene.
Vi innså at vi kjapt måtte kaste unnskyldninger over bord og snørene ut.
Og vi fikk napp. Jeg fikk bl.a. tilbud om å jobbe som webinarvert for Forfatterskolen.no. Og forlagssjefen som hadde opplevd konkurs fikk tilbud om å være med på webinar. Hun kasta også ut snøret sitt og fikk Forfatterskolens forlag, Papermoon Publishing, på kroken. Og volia! så kunne de melankolske listene mine som hadde ligget brakk gjenoppstå som et: Her er jeg!
Det er ikke sikkert det blir som du ønsker, men det blir ofte slik det skal, sa en gang en klok venn av meg. Hadde jeg fulgt fornuften den gangen da jeg skulle velge forlag, er det ikke sikkert prosjektet ville blitt noe av. Det ble ikke som jeg hadde planlagt, men det ordna seg på mystisk vis likevel.
Mannen min og jeg hadde famlet oss gjennom en krise, og krisen belønnet oss begge med nye muligheter, akkurat som i den fiskehistorien. Når forandringer skjer, er det naturlig å stritte mot, men prøv å følg med tidevannet. Eller sitt på stranda og se det ebbe ut, men kom deg ut av buret og kast ut snøret!
Deler av denne teksten er tatt ut fra nettopp den boken som stranda rett før korona sørget for resten av dramatikken. Vil du lese mer kan du gå inn på siden «Bøker» her på nettsida mi eller klikke på lenken under. Der kan du i tillegg til å se deler av innholdet også bestille personlig signert bok til maks rabatt om du ønsker:
Datteren min lå med beina høyt på slagbenken vi har på kjøkkenet mens jeg studerte ankelen hennes. Den var hoven, blålig og pulserende varm.
– Jeg vet ikke, jenta mi, svarte jeg.
Jeg skulle så gjerne sagt noe annet, men kunne ikke. Datteren min er voksen, hun hadde allerede googlet alle symptomer. Hun hadde også nylig deltatt på et forskningsprosjekt på NIH som innebar en biopsi av lårmusklene, noe som hun visste kunne være en mikroskopisk fare for blodpropp. I tillegg var det faktorer som p-piller, vaksine og en tidligere historie med bilyd i hjertet som ingen egentlig noen gang har funnet ut av. Så lå hun der med frykt i øynene og ventet på hva jeg ville si.
– Vi ringer 113, sa jeg idet jeg tenkte på en samtale vi hadde hatt tidligere på dagen.
Ikea og døden
La oss spole tilbake denne lørdagen. Bli med på familietur til Ikea. Jeg vil tro at i de fleste familier ville det vært mor og datter som brukte (altfor) lang tid i varehuset, men hos oss var det far og sønn. Datteren min og jeg gadd ikke mer og gikk til bilen for å vente. Vi kjedet oss og datteren min fant en artikkel om kreative måter å forlate denne verden på.
Ville vi som aske bli sendt opp som et fyrverkeri på nattehimmelen? Jo, kanskje det.
Ville vi bli senket i en krukke på havets bunn? Not!
Ville vi at asken skulle bli omgjort til en diamant i et smykke? Datteren min var klar på at hun ikke ha ville ha mora si rundt halsen resten av livet.
– Det holder jeg med deg i, sa jeg. – Jeg er veldig glad i min egen mor, men som et halskjede vil jeg ikke ha henne. Men, fortsatte jeg, – om det utenkelige skulle skje, at du, min datter, skulle forlate jorden før meg, (Gud forby!) ville jeg gladelig båret deg som et smykke resten av livet.
Men så fant vi det ultimate alternativet – at asken kan gi liv til et nytt tre. At vi kan bli jord og næring til noe som vil bidra til bedre luft i verden og skygge for etterkommere som kunne sitte under greinene våre.
Skam
Denne samtalen dirret i bakhodet mitt mens vi fikk koblet opp en videosamtale med legen. Legen beordret ambulanse og gratis tur til byen på en lørdagskveld som brått ble annerledes enn planlagt. Vi sto midt i matlaging og alt ble uvesentlig. Alt vi tok for gitt kunne bli forandret på et blunk.
For å gjøre en kort historie lang, eller nei, la meg ta kortversjonen – det endte bra! Datteren kom hjem etter få timer. Hva som forårsaket hevelsen var fortsatt uklart, men vi var beroliget om at det ikke var noe livstruende.
– Jeg føler meg så dum, sa datteren.
– Hvorfor det? spurte jeg.
– Fordi jeg har lagt beslag på lege, ambulanse og helsepersonell, kanskje på bekostning av andre som virkelig trengte det.
– Men det visste vi ikke, sa jeg. – Tenk om det hadde vært blodpropp og vi ikke hadde fått det sjekket? Hva om du hadde dødd fordi du ikke ville være til bry?
Memento mori
Dagen etter minnet jeg henne på hva vi hadde snakket om på Ikea. Og vi snakket om skam, om kvinnehelse, om å bli gammel, om å bli syk, og om å leve.
Det var smertefulle temaer vi var inne på.
Vi vet at døden er uunngåelig, men likevel unngår vi å snakke om det.
Vi glemmer så lett at døden er prisen å betale for livsreisen, og selve forutsetningen for å leve.
Vi oppdaget at om vi nekter å tenke på døden, tenker døden på deg.
Vi lærte også at det ikke er farlig å snakke om det.
For etter denne helgen vet jeg hva slags tanker datteren min har rundt døden. Om det verste skulle skje, vet jeg nå hva hun ønsker. Den vissheten ville gitt meg en slag ro. Men inntil videre skal vi begge være planta på jorda, strekke greiene i lufta. Og leve.
Advarsel! Dette innlegget er skrevet under sterk søvnmangel.
Sove kan man gjøre når man er død! Det har vært mottoet mitt siden jeg var tolv.
Livet er så kort.
Livet er for morsomt.
Livet har ikke nok dager og netter til alt jeg har lyst til å oppleve.
MEN
jeg har smertelig erfart at jeg må sove.
Det pågår en debatt i bygda mi om russebråk for tida. Mange holder på å tilte av søvnmangel, inkludert meg selv. Jeg har hatt dager da jeg bare gråter, og jeg lurte i begynnelsen på hva som fikk meg til å føle meg så trist og motløs. Så slo det meg – jeg har ikke sovet sammenhengende en hel natt siden 17. mai.
Ingenting å rope hurra for.
Før korona ropte jeg hurra! den syttende mai fordi jeg visste at russetida var over. I de siste to årene har det vært rundt denne datoen de uforutsigbare nettene begynner. Bussene har nå rullet over kommunegrensa i mange uker fordi kommuner vi grenser til, ikke tillater rulling.
Det blir som at jeg skulle satt meg til i hagen i et annet borettslag for å skråle, drikke og spille høy musikk hele natta, sånn at mitt eget nabolag fikk hvile i fred.
En del mener at ungdommen har både rett og krav på å feste etter tolv års skolegang og halvannet år med nedstengning, at vi må tåle at de gjør dette én gang i livet.
Jeg forstår et behov for å feire og feste, men for meg, og en temmelig stor andel av bygdas befolkning, er ikke dette en once-in-a-lifetime-opplevelse. Jeg har bodd her i over ti år, men nå begynner jeg å lure på om jeg må flytte. Jeg har ikke lenger helse til å døgne i ukesvis, hvert eneste år.
Å bli holdt våken er et velbrukt torturmiddel, ikke uten grunn, spør alle som har hatt kolikkunger. All forskning viser at underskudd på søvn kan føre til svekket immunforsvar (ikke lurt i disse dager), høyt blodtrykk, stress, fedme, psykiske lidelser som depresjon og psykoser. Det kan i verste fall være livstruende. Men å ha en søvnløs natt, eller to, er da bagateller vil mange si. Det er jo bare å putte sov-i ro i øra, snu seg rundt og la være å irritere seg?
Utfordringen er at det er ikke lyden som er problemet, det er bassens vibrasjoner som får senga til å riste og tapetet på veggene til å vri seg.
Utfordringen er at når man har blitt vekket fire ganger i løpet av natta og fuglene har begynt å synge, blir det verre og verre for hver gang å finne tilbake til søvnen.
Utfordringen ligger i uforutsigbarhet. Hvor mange ganger blir jeg vekket i natt? Natt til mandag er det vel stille … Og hvor mange uker skal de holde på?
Det har vært skremmende å være vitne til meg selv de siste ukene. Jeg har vært aggressiv. Jeg har vært motløs. Jeg har vært konstant uopplagt. Jeg har i desperasjon tatt sterke reseptbelagte smertestillende uten å ha et snev av smerte (annet enn i sjela) for å la meg drive inn i en døs. Men det mest skremmende har vært min aggresjon over det jeg kaller «gladvoksne som husker hvordan det var å være ung» og som har et stort behov for å fortelle andre på sosiale medier hvor lite tolerante andre er. Jeg lurer på hvordan disse “gladvoksne” ville følt det om de lå på operasjonsbordet og visste at legen har gått på jobb etter mer enn tretti søvnløse netter?
Det er ikke en menneskerett å feste tjuefiresju i mange uker, det er et privilegium å ha fått muligheten til tolv års gratis grunnutdanning, men det burde vært en rett til å kunne finne hvile i sitt eget hjem. Jeg hører allerede kommentarene “Og du festet ikke da du var ung?” Har kua glemt … osv” Jeg har ikke glemt, jeg kan huske inderlig godt hvordan jeg lista meg inn klokka fire om natta for ikke å vekke noen.
Løsning?
Nei. Det har jeg ikke. Det eneste jeg vet er at bilder sier mer enn ord. Så her er jeg – med og uten søvn. Jeg tenker dere kan finne konklusjonen sjæl. Send meg en melding om du finner et svar, selv er jeg for trøtt.
Dette er karma! tenkte jeg da datteren min ville ha meg med på floating. I beste fall kommer jeg til å kjede meg ihjel, i verste fall kommer jeg til å drukne.
Men jeg hadde ikke noe valg, og her må det en liten bakgrunnshistorie til.
Hvordan kurere unger for badeland.
Jeg må bare innrømme det, jeg hater badeland! Det er noe med støyen, vannet i tilsynelatende kontrollerte former og stresset med å holde styr på unger som elsker å bade.
En sommer da datteren min var fem år var vi på ferie i Sverige. Vi bodde i nærheten av en fornøyelsespark som visstnok skulle være «himla kul». Stedet var alt annet en kult. Det var et nedslitt, billig «eventyrland».
Etter å ha lidd oss igjennom en «sirkusskole» som ga assosiasjoner til det gamle sovjetsamveldet og spist lunsj med selskap av aggressive veps kom vi fram til dagens høydepunkt – vannsklia.
Sklia var rusten og malingen flakket, men datteren min ville prøve. På toppen av sklia lå en bunke «sitteputer» av plast. Jeg kikket på den rustne sklia og tenkte: Aha! Beskyttelse for badetøyet.
Himla kul!
Jeg vet jeg er naiv, og noen ganger tenker jeg altfor sakte, men jeg satte meg på plastmatta, tok datteren min på fanget, hold pusten og satte utfor.
Litt for sent forsto jeg at plastmattene var alt annet enn beskyttelse, det var et middel for ekstra fart. Og fort gikk det. Så fort at jeg forsto at vi kom til å gå under med et digert plask når vi kom til enden av sklia. Jeg var livredd, først for at vi ville skvalpe over kanten før vi nådde bassenget, deretter for om jeg ville være i stand til å redde oss begge fra drukningsdøden. Jeg konsentrerte meg om å holde datteren rundt livet for å kunne løfte henne opp i det øyeblikket vi gikk under.
Og SOM vi gikk under.
Kort fortalt – etter denne opplevelsen var datteren min kurert for alt som lignet av badeland og hun hadde fått vannskrekk.
Første bilde her er fra før vannsklia. deretter “sirkusskolen”, himla kul restaurant, så er det bilde fra selveste sklia. Etter det var det nok tryggest på land, eller helst høyt opp i trærne 😉
Kurert.
Datteren min er blitt voksen, hun går på Norges idrettshøgskole og for litt siden skulle hun måtte utfordre vannskrekken sin da de skulle ha svømming. Siden hun også er opptatt av meditasjon, fant hun fram til Floating Oslo. Der ligger man og flyter i en saltvannstank, (les kiste) alene i mørket en hel klokketime.
Dette gjorde at hun omsider fikk et oppgjør med sitt (mammapåførte) traume.
“The cure for anything is salt water: sweat, tears or the sea.” ― Isak Dinesen, Seven Gothic Tales
Salt!
Det var med samme følelsen som å entre en vannsklie med sittepute for ekstra fart jeg entret tanken, som forøvrig minnet mest om en sarkofag. Klaustrofobien tok strupetak da jeg dro lokket igjen. En vennlig mann hadde i forkant vist meg hvor panikknappen var, og bare tanken på at det fantes en panikknapp, ga meg et snev av panikk. Kun iført ørepropper la jeg meg tilbake og slukket lyset. Jeg var ikke livredd, jeg var dødsredd.
For en vanvittig egenskap salt har! tenkte jeg da jeg fant meg selv flytende som en luftputemadrass. Vannet føltes ikke som vann. Det føltes som om jeg lå i noe tungt, men bevegelig. Hvor sluttet egentlig vannet? Hvor begynte luften? Og hvor var jeg i dette rommet?
Sentrum i universet.
Grenseløs og vektløs.
En astronaut i gelé!
Et øyeblikk var jeg i tvil om jeg hadde øynene lukket eller om de var åpne. Så blunket jeg. Greit, så var de altså åpne. Jeg stirret opp i det jeg visste var taket i tanken, men som akkurat da tok meg med på en ferd ut i verdensrommet.
Alt jeg hørte var lyden av mine egne hjerteslag. Lyden av meg, sånn jeg en gang må ha lyttet til mitt indre, i mors mage. Jeg var langt ute i universet og lengst inne i meg selv.
Karma.
Hvem skulle trodd at datteren min, som en gang hadde så vannskrekk at hun knapt turte å vaske seg i fjeset, nå abonnerte på timer med floating? Hvem kunne trodd at hun etter skrekksklie-opplevelsen ville tørre å dykke ned på flere meters dyp? Hvem kunne forutsett at hun for kort tid siden skulle bestå livredningsprøven! Hvem ville trodd at hun skulle ta med meg på en, bokstavelig talt, van(n)vittig reise?
Datteren min, som hadde entret sin tank med migrene, kom ut smertefri. Selv gikk jeg inn i dagen med en behagelig følelse av flyt og at karma is (not) a bitch.
