Det de døde vet

1

Billen ligger tett opptil ansiktet mitt. Den ligger på ryggen, akkurat som meg. Den rugger seg frem og tilbake på skallet. Blank og svart, seks bein i lufta. En nytteløs propell. Kan det være en skarabé, en tordivel? Nei. Kanskje en kakerlakk. Et skadedyr. Ikke at jeg vet hvordan sånne ser ut, jeg har aldri sett en.

En svettedråpe løsner fra armhulen, den er overraskende kald der den renner langs siden og treffer det tørre gresset under meg. Det er varmt. Jeg er kald. Men kulde er ingenting, det er bare fravær av varme. Og jeg forstår at det er det som er i ferd med å komme. Fraværet.

Tidligere har jeg alltid tenkt på døden som et skarpt skille. Jeg pleide å si at jeg ikke var redd for døden, for når den ikke er, er jeg. Og når den er, da er ikke jeg. Dette er ikke min refleksjon. Jeg har tatt den fra noen andre. Det er uansett ikke sant. Døden er en overlapper. Den stikker innom, ser seg om i lokalet, om det er mulig å flytte inn. Kanskje er det ikke stor nok plass første gangen, og den legger bare igjen visittkortet sitt.

Jeg kommer på en hendelse. Den skjedde for mange år siden, den første gangen en brå og vissen følelse oppsto i høyre pekefinger. Det hadde dirret litt i den. Jeg husker at jeg klemte tommelfingerneglen ned i den myke puta på ytterste ledd. En underlig følelse. Smerteløs, men likevel urovekkende vond. Og da jeg kikket etter for å se hva som hadde forårsaket det, oppdaget jeg at den var hvit. En flik av død ytterst i meg. Likfinger. Senere fikk jeg vite at det hadde et annet navn, at det var en diagnose, Raynauds fenomen. Utløst av kulde. Eller sterke følelser. Det skjedde meg den sommeren da Marthe døde.

Kroppen har altså en hemmelig leilighet der døden holder til. Noen ganger åpner den døra på gløtt og smyger seg ut, glefser litt, forsyner seg med en munnfull, for å minne meg på at den er en levende del av meg. Jeg husker hvordan jeg forsøkte å riste liv i den kalde fingeren, deretter holdt jeg den inn mot halsen. Sakte ble den varm, som om døden motvillig trakk seg tilbake. Siden tenkte jeg mye på om døende mennesker, gamlingene på demensavdeling, de uttærte kreftsyke og de som lå med respirator og intravenøst i gjennomsiktige plastslanger som den eneste livslinjen, om de oppdaget det. Merket de at døden var i ferd med å fylle fraværet?

Det er varmt utenfor kroppen. Kulde innenfor huden. Himmelen jeg stirrer opp på er gjennomskinnelig blå. Det er ironisk at noen tror det er dit man skal reise, men når jeg tenker meg om, trodde jeg på det selv. Jeg tenkte at Marthe var der oppe et sted. Etter det med Theo tror jeg ikke lenger på det. Det blir svart. Du er borte. Det er for naivt å tro at jeg skal leve videre etter min død, at jeg er viktigere enn andre, eller enn noe annet. Som for eksempel en bille.Billen ligger fremdeles på samme sted. Beinas dans i vinden er i ferd med å stilne. Bare svake rykninger nå. En bitte liten, nesten gjennomsiktig edderkopp kravler over brystet på den, ubekymret, som om den er en bakketopp i landskapet. 

Tirsdag 24. juni

2

En avlyst fest, sånn føles det, tenkte Verner Jacobsen idet han trådte ut av den lave flydøra og fikk den spanske heten slått i ansiktet. Han holdt hånden opp, tilsynelatende for å skygge for sola, men det han gjorde var å studere sin egen håndflate. Han holdt den opp mot lyset slik Ingrid ville gjort med en rødvinsflaske for å sjekke om det var mer igjen. Håndflaten var et virvar av klare linjer blandet med utallige langt svakere avstikkere. Han skulle likt å vite om det var mulig å lese noe ut av det. Han trodde selvsagt ikke på slikt, men hvor enkelt ville ikke livet vært om det lot seg gjøre å følge en ferdig opptråkket sti.

Idet han skulle til å gå ned trappa, snudde han seg. Ingrid var rett bak med den store håndveska over skulderen som inneholdt den bærbare Mac-en, som hun voktet bedre enn pass og penger. Han ga henne hånden, og da hun lukket fingrene om hans, tenkte han at dette øyeblikket, da de bokstavelig talt sto på trappa til ferieparadiset, burde føles som en fest.

Ferieparadis. Han merket at han rynket pannen. Paradis hadde ikke lenger den velklingende tonen etter den saken som nylig var oppklart, og som var grunnen til at han kunne ta seg ferie med god samvittighet. Drapet i Paradisbakken i Lier var blitt løst i aller siste sekund før foreldelsesfristen trådte i kraft, for mindre enn en uke siden.

Ingrid og han snakket ikke sammen da de sto ved bagasjebåndet. Støyen fra forventningsfulle og allerede småfulle nordmenn føltes klam, i likhet med lufta i ventehallen. Han fiklet med mobilen, prøvde å koble seg til flyplassens gratis Wi-Fi, men kom seg ikke på nett. Et misunnelig sug steg i ham da han fikk øye på et forelsket par som var mer opptatt av å kysse enn å følge med på koffertene. Han og Ingrid sto tause, side om side, begge med et fast blikk på bagasjebåndet.

Han visste ikke når de hadde begynt å miste hverandre. Det kunne ha vært over middagsbordet, kanskje var det fest med tre retter og vin i glassene, kanskje var det en helt vanlig dag da han møtte blikket hennes og oppdaget at fremtiden som til å begynne med hadde lyst der inne, var sluknet. Det skjedde gradvis. Forandringen. Sakte, nærmest umerkelig. Så stadig hurtigere, mens samtalene ble langsommere, lik en bil som sakker farten inn mot en rundkjøring.

Han kunne selvfølgelig lagt armen rundt henne her de sto, men i stedet tok han et skritt nærmere båndet og grep koffertene da de etter hvert gled frem. Han tilbød seg å trille begge mot utgangen. Ingrid smilte lett.

– Herregud, jeg er da ikke helt hjelpeløs.

Leiligheten lå rett ved stranda. Et boligkompleks i åtte etasjer, uten heis, hvor de hadde fått plass i sjuende.

– Det ser rent ut i hvert fall, sa Ingrid da hun hadde sett seg rundt.

Verner var andpusten etter å ha slept to kofferter opp alle trappene. Han kjente svetten piple over hele kroppen. Det var virkelig varmt, og han var virkelig i dårlig form. Fra balkongen konstaterte han at påstanden om havutsikt kunne forsvares om han lente kropp og godvilje over rekkverket. En kakerlakk pilte over betonggulvet. Verner satte foten på den og hørte lyden av skallet som ble knust.

– Skal du ikke pakke ut?

Ingrid var kommet etter ham med et uttrykk i øynene som han valgte å tolke som misnøye over bostedet. Han smilte selv om han ikke fant en åpenbar grunn til å gjøre det, antageligvis en tillært dempende atferd han hadde utviklet etter år som politietterforsker. Han skjøv insektet mot kanten av balkongen og tippet det raskt ut med foten, så ikke Ingrid oppdaget det.

Litt senere fant de frem til en restaurant som lå ved strandpromenaden, og fikk bord under en parasoll. Havbrisen var sval mot de bare leggene. Verner kikket på menyen med tilkjempet entusiasme. Ingrid hadde antageligvis bestemt seg, menyen lå i fanget. Hun vendte ansiktet mot sola. Han så at hun satt med lukkede øyne bak solbrillene. Min gravide kone, tenkte han og vrengte ansiktet i et smil. Hun måtte ha merket at han stirret på henne, for hun snudde hodet og løftet på brillene.

– Hva er det?

– Ingenting.

– Hvorfor ser du på meg på den måten?

Han svelget det vesle sukket som presset seg opp sammen med den vante irritasjonen.

– Du ser godt ut, sa han og kjente samtidig at han mente det. Ingrid var en attraktiv kvinne, slank, enn så lenge, og hun visste hvordan hun skulle te seg og kle seg. Han trengte aldri bekymre seg for hva hun kunne si eller gjøre, i hvert fall hvis hun var edru. Og det var hun nå. Det skulle hun fortsette å være i minst seks måneder til.

– Jeg sa, du ser godt ut, gjentok han, i tilfelle det bare var noe han hadde sagt inni seg.

– Jeg hørte deg første gangen.

Han fiklet med mobilen, som akkurat da ga fra seg et vibrerende varsel.

– Jobben?

Verner åpnet meldingen og la fra seg telefonen på bordet med skjermen ned.

– Ja, sa han. – Men ikke noe som forstyrrer oss. Bitte Røed ønsker oss god ferie. De har fått en savnetsak. Ingenting dramatisk.

Ingrid tok opp menyen igjen, og han så at blikket hennes beveget seg fra toppen og nedover i litt for stor fart til at hun kunne oppfatte hva det sto.

– Vi er på ferie, ingenting skal forstyrre oss, gjentok han og visste ikke om det var for å berolige henne, eller seg selv. Også Verner åpnet menyen. Han leste de første linjene om og om igjen uten å forstå, enda han kunne litt spansk, og det var skrevet på både norsk og engelsk, i tillegg til glorete bilder av hver rett. Ikke noe som forstyrrer, tenkte han og hørte selv at sukket han tidligere hadde klart å svelge, nå unnslapp. Han satte fingeren på et tilfeldig sted på menyen da servitøren kom.

– Skal du ha blekksprut?

Ingrid stirret på ham.

– Ja.

Verner prøvde å skjule at han også var overrasket over valget, men så, henvendt til servitøren sa han mer bestemt: – Y una copa de vino tinto, por favor.

Ingrids blikk smalnet.

– Må du virkelig?

Hun kunne like gjerne slått ham i ansiktet med flat hånd. Det sved, men like fullt hørte han seg selv holde en forsvarstale, en sigarrøykende ekspresident verdig, for at han tillot seg et glass vin.

– Du trenger ikke unnskylde deg, avbrøt hun. – Det er helt greit for meg å stå over. Jeg skal nok klare meg, men jeg trodde ikke du rørte noe annet enn calvados, og bare når du er forbanna på meg. Og rødvin … til sjømat?

Hun sa det med et overbærende smil, overraskende nok uten den vanlige forakten og fritt for antydning til anklage. Likevel fikk han lyst til å svare noe skarpt og sårende. Han svelget det han først hadde tenkt å si og forholdt seg taus helt til drikkevarene kom på bordet. Det var selvfølgelig ufint å bestille vin når han satt her sammen med en gravid periodedranker.

– Det ligger en flamencobar borte i gata her, sa Ingrid og fingret med duken.

– Takk for opplysningen, sa Verner, men la til et lite smil selv om han ikke utsto tanken på klagende sigøynermusikk og skohæler med en lyd som minnet mest om klapperslanger. Han ble sittende og betrakte menneskestrømmen som passerte på strandpromenaden. De lignet maur som hastet til og fra tua, og han fikk et øyeblikk følelsen av at han kunne blande seg med mengden. Og forsvinne.