Fra tap til et, bokstavelig talt, hårfint håp

Advarsel! 

Ikke les dette innlegget om du eier en gammel hund.

Ikke les om du vil plage deg med tanker om at dyret ditt en gang skal dø.

Men les hvis du vil høre om et lite sprang og en hårete trøst.

Et avgjørende øyeblikk

For en drøy uke siden opplevde jeg det alle kjæledyreiere frykter. Timen var kommet, eller rettere sagt timen var bestilt. 

I det siste var turene blitt kortere, og lurene lengre. Synet ble borte sammen med det meste av hørselen. Beina var ikke lenger hva de var, trappa var blitt en farlig felle. 

En kveld kom hunden min ut av ut av buret og falt om, han ble liggende på siden og bjeffe. Åpenbart redd, og i smerter, så han på meg med de blinde øynene. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å stryke ham over pelsen, roe ham ned så godt jeg kunne. Og han ble rolig. Han kom seg på beina igjen. Tilsynelatende helt som før.

Sju timer igjen

Jeg har bestemt at døden skal komme om sju timer. Hunden vet ikke at hånda som klapper ham har bestemt at han skal dø. Hva gjør jeg nå når jeg har sju timer igjen som hundeier? Skal jeg bare kose og klemme, gi mengder med godtebiter? Kan jeg sitte her å skrive? Bruke opp verdifull tid på ord?

Men ordene er livlinen min akkurat nå.

Seks og en halv time igjen 

Hvem skal forstyrre meg når jeg skriver?

Hvem skal mase om godbiter? 

Hvem skal jeg fortelle hemmeligheter til nå?

Hvem skal gå tur med meg?

Hvem skal løpe lykkelig inn med sølete poter?

Hvem skal roe meg når jeg er stressa?

Hvem skal være psykologen min?

Hva skal jeg gjøre med buret, med båndet, matkoppen, tøylekene, restene av godtebiter og fór.

Hva skal jeg gjøre med hullet i livet som han etterlater seg?

Fem timer igjen

Jeg har visst at denne dagen måtte komme, men at den skulle komme i dag? Ironisk nok er han friskere enn på lenge og jeg tviler på om det var riktig avgjørelse. Hvordan kan jeg bestemme å la min bestevenn gjennom fjorten år dø? Jeg har ønsket at han en dag skulle sovne inn i løpet av natta. Og fryktet det samme hver morgen.

Ville jeg levd livet mitt som han gjør nå? Nei, jeg ville ikke det, det sier antageligvis sitt. 

At det er smertefullt betyr ikke at det er feil.

Tre timer igjen

Ungene, som ikke lenger er barn og som har flyttet hjemmefra, har kommet hjem for å si farvel. Vi gråter. Vi klemmer hverandre. Vi klemmer hunden, og alle hvisker noe i øret på den og gir den nok en godbit. Hunden ser lykkelig ut over all oppmerksomheten, men så vil den inn i buret. Trekke seg bort. Sove.

Vi spiller kort. Ler litt. Tenker det er godt å le. Tenker det er godt at hunden hører lyder han er vant med. 

Hunden vår har langt hår.

 – Jeg tenker på om jeg skal klippe av en hårlokk, sier jeg.

Datteren min ser på meg, sier:

 – Ville du klippet håret av meg om det var jeg som skulle dø?

 – Nei, det ville jeg ikke, sier jeg, men legger til; når jeg tenker meg har jeg allerede gjort det. Jeg har hårlokken av deg i et gammel album.

 – Jeg kunne vel egentlig tenke meg en lokk selv, sier datteren min.

Vi finner saksa.

En time igjen

Vi sitter i sofaen med hunden mellom oss.

Hunden vil ned, vil trekke seg inn i buret igjen.

Han får ikke lov.

Han skal tvangskoses.

Så vi forer ham med alle de godbitene han vil ha, og han vil ha alt vi gir ham. En slukhals til det siste. Han spiser og spiser. Han klappes og klappes, løftes fra fang til fang.

Vi ser på klokka. Ti minutter. Fem minutter. Tre minutter. Ett minutt.

Det ringer på døra.

Ingen tid å miste. Klemme hundekroppen. Bare én gang til. Klappe den inn i døden. Vi sitter rundt den der den ligger på puta si. Fire hender som holder. En mild veterinær som forstår, som forklarer.

En sprøyte og han vil sovne. Vente. Og så den siste sprøyten med blått innhold, som vi vet skal settes rett i hjertet. Jeg vil rope stopp! La ham bare komme ut av narkosen, jeg angrer, jeg vil at han skal leve, leve, leve. Likevel sitter jeg der og lar det skje med vissenhet om at det er vondt, men riktig.

Og SÅ videre …

Noen dager senere reiser vi på hytta. Vi går tur. Det har regnet mye og ett sted må vi krysse en bekk som nå ligner en elv. For å komme over må vi hoppe. Jeg står på kanten, klar til å satse, ser langt fram, vet at om jeg ikke skal havne i vannet må jeg sette fokuset et godt stykke lenger bort enn dit jeg må.

Og senere, når jeg er tilbake i hverdagen, finner jeg rester av ull etter siste greing av hunden. Jeg tar en klump, klemmer den sammen til en ball og snuser inn hundelukta. Jeg klemmer og klemmer og snart er det blitt til en liten ball, bestemmer meg for å ta vare på den. Hunden min er fortsatt med meg.

Jeg lokaliserer savnet som noe flytende i brystet, føler det som om det er en dunkelfarget væske, et par, tre liter i volum som pulserer og banker, er fysisk vondt. Jeg sitter her i dag i et forsøk på å ta helgemorgenene tilbake, tenner lys og kjenner at om jeg bare tillater meg å kjenne på mørket, vil sorgen forandre farge og form. Jeg skriver og prøver å venne meg til at «skrivesperren» min ikke lenger henger over tastaturet og vil ha oppmerksomhet. Skyver vekk skamfølelsen som kan komme over at savnet av en hund kan være så stort. For er det lov, liksom, når det er så mye annet, så mye verre, som kan ramme en? 

Men jeg gir meg selv tillatelse, klemmer litt på den hårete stressballen og kjenner at jeg har hoppet et steg videre.

Hvis noen lurte? Jeg kom tørrskodd over.

Leave a Comment

Your email address will not be published.