Onsdag 26. november

1

Verden var blitt skitten i løpet av dagen. På veiene hadde det ligget et brunsvart, lurvete teppe av saltblandet snø, og brøytebilene hadde kastet den samme sørpa flere meter utover den en gang så hvite veiskulderen. Nå hadde den brå kulda frosset alt fast.

Bare et par søvnige mennesker var om bord på bussen. Sjåføren gløttet så vidt opp da Agnar la en hundrelapp på den lille plata der andre registrerte busskortene sine.

Hvor lenge kunne det være siden han hadde sittet på bussen og slingret seg gjennom Liers nedsnødde eplehager? Det måtte minst være tjue år. Han husket ikke, han pleide å ta seg råd til drosje. Ruta var også lagt om, og han hadde glemt å bytte buss i Lierbyen, så han ble tatt med på en endeløs lang omvei, opp langs vestsiden av dalen, helt øverst i bygda til Sylling, før bussen endelig kunne sette kurs ned østsiden mot Tranby. Veien var stedvis så smal at to store kjøretøyer bare så vidt kunne komme forbi hverandre. Bussen sakket farten, stoppet nesten idet en trailer passerte.

Skulle hatt en liten en, tenkte Agnar og trakk opp flaska han hadde i lomma. Nei. Nei. Det skal jo være presang. Legg pent tilbake. Pent tilbake. Sånn, ja.

Han hadde brukt over to hundre kroner på polet for en halvflaske til mor. Da bussen passerte pleiehjemmet, var den på mystisk vis tilbake i hånda hans. Bare en liten en. Det kunne ikke skade om han tok en liten slurk. Han skrudde av korken og satte flaska for munnen, raskt, så ikke bussjåføren skulle merke noe.

Han ble sittende med hånda utenpå jakkelomma for å passe på at flaska holdt seg der. En behagelig varme sved i brystet.

– Ja, ja, hvis du Absolut vil opp så.

Agnar lo av sin egen morsomhet og satte flaska for munnen.

Bussruta var dekket av et skittent mønster som minnet ham om det gråspettede linoleumsbelegget fra sekstitallet på kjøkkenet hjemme hos moren. Gjennom skitten så han spredte eneboliger med ved i stabler langs husveggene. Et smalt skispor over et jorde. Han registrerte alt som for forbi med søvnig uoppmerksomhet. Hus, jorder, trær, skog, postkasser, gjerde, hus, jorder, trær. Så lot han igjen øynene hvile på sølemønsteret på ruta og oppfattet bare konturene av landskapet bak. Søvnen truet med å ta over, men han ville ikke lukke øynene. Lukket han øynene, ville hun dukke opp.

Hvis han konsentrerte seg om å stirre på det møkkete vinduet, kunne han kanskje fortrenge henne enda en stund. Men så nyttet det likevel ikke. Søla på ruta liksom forandret seg, og plutselig var hun der, på samme måte som han kunne skimte dyr og troll i skyene en sommerdag. Hun stirret tilbake på ham og vrengte leppene, viste de ødelagte tennene. Velkommen hjem, sa hun.

Agnar fokuserte på landskapet igjen og prøvde å finne ut hvor han befant seg. Det sank i brystet da han skjønte at han nærmet seg den skarpe svingen ved juvet. Han hadde minner fra et liknende sted. Minner som ikke lot seg slette, som alltid ville ligge der som en avgrunn i ham, dyp og dødelig. Bekken som rant der nede i bunnen var frosset til og dekket av snø, men han visste at vannet fortsatt dryppet og rant under isen. Det stoppet aldri.

Drypp.

Drypp.

Drypp.

Som tortur.

Torsdag 27. november

2

Telefonen som lå på nattbordet dirret. Politiførstebetjent Verner Jacobsen klasket hånda over mobilen som om den var et insekt; raskt og treffsikkert for ikke å irritere Ingrid. Han myste mot displayet mens han gled stille ut av senga. Den hvite, nystrøkne skjorta som hang på en kleshenger på knaggrekken bak døra, ramlet i gulvet idet han passerte.

– Hallo, kremtet han mens han fomlet med å henge den opp igjen. I halvmørket streifet hånda hans den mørke dressen som også hang presset og klar, og det var som om rommet trakk seg sammen rundt ham. Han tumlet ut og forsøkte å høre hva stemmen i den andre enden ville ham midt på natta.

– Vekket jeg deg?

Verner gryntet til svar, men kriminalsjef Thomas Lindstrand lot som ingenting.

– Kan du reise til Tranby? Vi har et mistenkelig dødsfall. En tenåringsjente. Funnet i et skogsområde.

Verner Jacobsen var med ett lys våken. Ikke flere barn, tenkte han. Jeg orker ikke flere døde barn. Og i det samme ble han rammet av et voldsomt sinne. Visste for pokker ikke Thomas Lindstrand hva han sto midt oppe i?

– Thomas, jeg … begynte han, men sinnet rant ut like fort som det var oppstått.

–…  kommer, avsluttet han idet han forsto at det ville være bedre å ha noe å engasjere seg i enn å ligge søvnløs og vente på morgenen.

– Bra, sa Lindstrand. – Og kan du få tak i Bitte Røed? Hun trenger erfaringen. Dessuten er Roar på vei dit allerede, det kunne vært nyttig at hun traff ham.

Verner la på. Lorca stakk snuten ut av buret og så forventningsfullt på ham.

– Ikke nå, Lorca, hvisket han. – Vi skal gå tur når jeg kommer tilbake.

Verner Jacobsen ringte Bitte Røed inne fra badet. Han foreslo å plukke henne opp hjemme, siden hun nylig hadde flyttet til Tranby. Mens han snakket, lette han rundt i den øverste skuffen under vasken til han fant en strikk. Han avsluttet samtalen og samlet håret til en hestehale mens han unngikk å møte det trøtte ansiktet sitt i speilet. Så snek han seg tilbake inn på soverommet, åpnet klesskapet og trakk ut et par sokker fra skuffen, grep en tilfeldig genser i mørket og superundertøyet som Ingrid hadde insistert på at han trengte til kalde lufteturer med hunden. Ingrid snudde seg og slapp fra seg et søvnig sukk.

Et øyeblikk ble han stående og se på klærne som hang bak døra; den hvite skjorta som et blekt spøkelse og dressen som gikk i ett med mørket.

3

Agnar husket ikke helt hvordan han hadde kommet seg til huset. Han hadde gått av bussen. Det hadde vært mørkt i hodet, mørkt omkring ham. Han hadde satt det ene beinet foran det andre, hadde et vagt minne om at han hadde snubla og gått på trynet i brøytekanten. Han hadde slåss med noen greiner … eller han visste ikke. Hendene hadde små rifter og prikker som etter et ublidt møte med skarpe kvister og granbar. Men han hadde husket veien. Nå var han her. Skulle bare hatt mer å drikke. Han trengte en liten en og klappet seg på brystet, men flaska han hadde hatt på lomma var borte. Han støttet seg til rekkverket og lente hele kroppen mot døra.

– Lukk opp din hjerrrtedøøør, og slipp solen inn …

Døra var ulåst og gled opp.

– Phiuu!

Han hadde sett for seg at han i verste fall måtte slå seg inn i huset hvis hun ikke åpnet. Lettet lukket han døra bak seg og vred om låsen av gammel vane. Han listet seg inn, men snublet i morens tøfler som lå midt i gangen, og dermed ravet han inn mot veggen. Et bilde falt i gulvet og ble knust.

– Hyssssj!

Han la en finger over leppa og flirte til en yngre og langt penere utgave av seg selv bak det knuste glasset.

– Ligger’u der a, gitt…

Smilet gikk over i en grimase, han sank i kne og begynte å plukke opp glassbitene. Han skar seg i pekefingeren og tommelen, men kjente ingen smerte. I stedet ble han sittende og se, nærmest fascinert, på hvordan blodet rant nedover fingrene hans. En lyd, noen som pustet, fikk ham til å se opp.

– Lilly! Neimen, der har vi Lillyjenta, jo …

Hunden sto i døråpningen. Nesa vibrerte, halen hang. Den knurret lavt.

– Komme da, vofsen, du husker vel Agnargutten. Jeg veit du var en liten valp sist gang, men i hælvete, komme da!

Han brukte sin lyseste stemme for å lokke hunden til seg.

– Lillybitch, kom, kom, kom.

Hunden nærmet seg i en bue. Han grep den om nakken da den var nær nok og klemte den inntil seg.

– Ser’u Lilly, jeg ække farlig. Du ska’kke være redd. Har aldri gjort deg noe.

Noe løsnet. Det rant ut av ham. Hunden satt stille nå, pistret, men lot seg klappe.

– Hysj! Ikke vekke mutter’n. Veit du om a har noe å drekke på? Jeg trenger bare en liten en. Dem nekta meg mer bortpå den derre restauranten. Nekta! På den store frigjøringsdagen min. Og ingen sto i døra her heller, med flaska klar og korken av.

Han grein. Hunden slikket ham i ansiktet. Han reiste seg. Skulle da for faen ikke sitte her og sippe som en annen drittunge. Mora hadde kanskje ei flaske hjemmelagd ripsvin stående i kjelleren? Han svaiet da han sto på terskelen og støttet seg til gelenderet da han tok seg ned trappa, allikevel skled han da han var halvveis og raste ned det siste stykket på ryggen. Han stønnet, orket ikke reise seg, og krabbet de siste meterne inn til boden. Han flirte da han fikk øye den gamle fryseboksen med hengelås.

– Det er ingen som stjeler provianten din, mutter.

Han krabbet videre og famlet seg fram til hyllene på bakveggen.

– Men flaskene er du ikke så nøye på lenger. Jøss og faen. Konjakk!

Han skrudde korken av og satte flaska for munnen. O, helga natt! Det brant i spiserøret. Han stablet seg på beina og stavret seg opp trappa igjen. Lilly var ikke å se. Døra til morens soverom var lukket. Takke faen for at hun hadde godt sovehjerte. Han vurderte å gå inn på kjøkkenet for å ta seg en blings, men droppet tanken. Nå som han hadde konjakk, trengte han ikke noe annet. Han satte seg i stua. Skulle hatt en røyk. Han lette i lommene og fant en sneip, nynnet lavt mens han tente den.

– Oooo, helga natt, o helga stund førr verden …

Han fikk fire trekk ut av den halvrøykte sigaretten før gloen nådde filteret.

–…  åkk helsa glad min friiihet.

Agnar reiste seg. Veggene dreide. Bare en liten en til på senga, tenkte Agnar og prøvde å huske hvor han hadde satt flaska.

– Men der står du jo! Står aleine på salongbordet og sier ingenting.

Agnar tok flaska, gikk på tå forbi morens soverom, men stoppet et øyeblikk og hvisket inn i nøkkelhullet:

– Takk for skjenken, mutter’n.

Så tok han trappa opp i annen etasje. Han satte seg på sengekanten, og i takt med at innholdet i flaska ble borte, lukket mørket seg om ham.