Tirsdag 20. juni 1989
1
Grusveien var grov, men jevn, det var lett å trille vogna nedover bakken. Men så smalnet veien brått og ble til en sti, full av steiner, røtter og dype spor. Kvinnen med barnevogna angret på at hun hadde rotet seg ned her, men da hun hadde mistet bussen fra Tranby, hadde hun falt for fristelsen til å ta snarveien hjem til Lierbyen. Det var lenge siden hun hadde gått disse bakkene, og hun hadde helt glemt hvor bratt og humpete det var. Forsiktig lirket hun vogna nedover for ikke å vekke babyen. Guttungen på fem spant i vill fart inn og ut fra stien i sirkler rundt henne og vogna. Hun hadde sagt at han måtte være stille, i hvert fall ikke rope. Nå kom han farende ut av krattet med en pinne han hadde plukket opp, og pekte på moren med den.
– Du er død, ropte han.
– Even! Jeg sa du skulle være stille.
– Pang!
– Hysj! hvisket hun. – Du vekker søstera di!
Han hørte ikke, fortsatte bare å skyte på alt rundt seg med pinnen.
– Hold opp!
Hun glemte å hviske, irettesettelsen kom ut høyere og mer irritert enn hun hadde tenkt. Det begynte å røre seg nede i vogna. Gutten forsvant inn i buskaset igjen, moren hørte det knekke i kvister. Så ble det stille.
– Even? Hva skjedde? Falt du?
– Mamma!
– Hva er det?
– Mamma, kom!
– Jeg kan ikke gå inn der. Du må komme hit, Even.
Babyen ga seg til å sutre. Antageligvis sulten. Igjen. Hun rugget på vogna.
– Men mamma … kom!
– Ikke noe men, Even. Vi begynner å få dårlig tid, og jeg kan ikke sette fra meg vogna her midt i bakken.
Moren sukket og sto et øyeblikk med ansiktet vendt mot sola, kjente det svi behagelig i kinnene mens hun ventet på at sønnen skulle komme tilbake. Som hun trengte litt farge! Uker med lite søvn hadde gjort huden gusten. Hun lukket øynene og dro inn den tørre, gode sommerlukta av bringebærbusker og solvarmt gress.
– Mamma, det er noe her!
Stemmen hans lød underlig. Hun prøvde å få øye på ham gjennom det tette løvverket. Den røde T-skjorta kom til syne midt i alt det grønne. De tynne armene hang rett ned, han holdt fremdeles i kvisten som hadde vært gevær for ett minutt siden. Sola gikk bak en sky, og et gufs av kulde strøk over de bare armene hennes. Hun manøvrerte vogna på tvers av stien og forsikret seg om at bremsene ble satt forsvarlig på. Babyen lå på ryggen med lukkede øyne nå. Smokken beveget seg rytmisk i den lille munnen. Hun strøk forsiktig over den svette pannen og bredte teppet litt til side så barnet ikke skulle bli overopphetet, før hun trakk insektnettingen tilbake over åpningen.
– Jeg kommer nå, Even.
Greinene rispet opp de bare armene hennes, og sandalene var ikke egnet til høyt gress og kvistrøyser. Buskaset var tett, og de slanke bjørkestammene oppførte seg som om de var levende, greiner og bladverk liksom grep etter henne da hun forsøkte å komme fram. Sønnen hadde satt seg på huk inne i lysningen, han skakket på hodet og snudde seg for å se om hun kom, vinket ivrig på henne.
Det lå noe i gresset. I sekundet det tok før synsinntrykket nådde riktig avdeling i hjernen for bearbeiding, rakk hun å trekke til seg guttungen. Deretter kom reaksjonen. Hun kjente det først i ryggraden. En varme som spredte seg på innsiden og presset magesekken sammen, tvang innholdet opp i halsen. Hun kastet opp i gresset samtidig som hun forsøkte å holde hendene foran sønnens øyne. Ingen av delene gikk særlig bra. Hun kjente hvordan de varme restene av rosinbolle og cola rant nedover den ene leggen, inn i sandalen.
– Kom, hvisket hun. – Ikke se, Even, det går bra, går bra.
Hun fortsatte å hviske trøstende ord uten virkning mens hun trakk guttungen med seg ut av buskene. Hvordan skulle hun forklare dette for en femåring? Hvordan kunne hun forhindre våkne og nattlige mareritt i framtiden? Hvordan skulle hun selv kunne leve videre med synet av den døde kroppen flimrende på netthinnen?
Ute på stien spente hun fra bremsene på vogna, og med én hånd på håndtaket og den andre klemt rundt den vesle hånden til gutten gikk hun så fort de korte beina til den halvt motvillige og nå lett sutrende sønnen klarte å henge med. Babyen var begynt å skrike, men hun var ute av stand til å roe den.
– Hva er det, mamma? Ikke gå så fort!
Hun hadde ved første øyekast, i et absurd øyeblikk, trodd at det var en utstillingsdukke uten klær. Jenta var blekhvit og lå i en kunstig posisjon. Den ene armen plassert i siden, den andre i rett vinkel over hodet. Beina var parallelle, knærne med en liten knekk hvilende mot hverandre, som om hun poserte. Leppene var adskilt, stivnet i noe som minnet om et smil. Det sorte håret kunne like gjerne vært en parykk. Men det var ikke en dukke. Det var et ekte menneske, et ekte ordentlig dødt menneske som hadde stirret på henne og Even. Eller stirret? Hun skar en grimase. Piken i gresset hadde sett på henne med øyne fylt til randen av ingenting. Men det verste var insektene. De hadde kravlet rundt de nakne brystene og oppover halsen.
– Det var bare en dukke, Even, sa hun og prøvde å smile til sønnen. – Det var bare en sånn stor dukke som de har i klesbutikkene.