Har du noen gang sittet alene i bilen og brølt? Jeg mener virkelig skreket. Så høyt at du selv et øyeblikk er redd for at andre bilister på veien skal høre deg? Skreket så høyt at stemmebåndene er såre et døgn i etterkant?
Vær så snill å si ja.
Vær så snill å si at jeg ikke er den eneste.
Vær så snill å si at vi er flere som prøver å slippe ut ukontrollert sinne på en noenlunde kontrollert måte.
Jeg har gjort dette flere ganger. Jeg er ikke stolt av det, men om ikke annet, så har jeg ikke skreket til andre en den føkkings@%&$bed- tritne GPS-en som ikke klarte å si fra i tide om at jeg skulle ha tatt av til høyre. Og jeg har skreket til Mac-en min fordi det popper opp en eller annen feilmelding fra antivirusprogrammet om at den trenger tilgang til et eller annet fd&tg eller fp@2lgsy eller noe annet som er skrevet på et språk som ikke tilhører denne verden.
Jeg har skreket til en taus mobiltelefon fordi jeg i et anfall av amnesi ikke husket koden og klarte å bruke opp alle forsøkene før telefonen låste seg totalt.
Jeg har skreket i frustrasjon. Jeg har skreket i sinne. Og jeg har skreket i sorg.
But why?
Jeg har en god venninne som er gestaltterapeut. Hun er en av de få som vet om mine utbrudd alene i bil. Sinne er alltid en sekundær følelse, sier hun. Det er noe som legger seg på toppen av noe annet. At det kan være lurt å søke etter hva som ligger under sinnet.
Den dagen da jeg hadde pådratt meg sår hals for å ha skjelt ut GPS- en, prøvde jeg å finne ut av hva det var som hadde utløst primal- skriket mens jeg tviholdt i rattet og stirret på veien.
Jeg gikk igjennom alle tenkelige grunner: Jo, jeg var sliten, ganske svidd i kantene om jeg skal si det rett ut, jeg hadde sovet dårlig, jeg følte meg overarbeidet, og jeg hadde lagt på meg. Men den egentlige grunnen, det som jeg tror var årsaken til både dette og til tidligere utbrudd, var en følelse av at teknologien ikke var på mitt parti.
Jeg var stressa av ting som ikke virket, og som jeg hadde gjort meg avhengig av.
Det var følelsen av å ha mistet retningen og famle i blinde da GPS- en ikke funka og jeg måtte, bokstavelig talt, finne fram på egen hånd. Det var den totale følelsen av forlatthet da telefonen var død. Jeg var en utenforstående, kunne like gjerne bodd på månen. Håp om kontakt med jordboere var i hvert fall like vanskelig.

Digitalt sammenbrudd
Det var følelsen av ikke å få gjort jobben min som utløste det teknologiske sammenbruddet da Mac-en gikk i svart. Bare fordi en maskin ikke virket, så stoppet alt. Arbeid måtte utsettes, og derfor så jeg for meg en endeløs periode der jeg senere måtte ta igjen det forsømte. Kort oppsummert så jeg tiden forsvinne i hvert av disse tilfellene. Ironisk nok på grunn av alle de tidsbesparende dingsene vi lever med.
Jeg vil ikke tilbake hundre år, hente vann i brønnen og kun ha parafinlamper i huset. Men jeg ønsker meg et enklere liv, et liv som ikke er totalstyrt av teknologiske nyvinninger som til stadighet må oppdateres. Den som finner løsningen, bes sende meg en e-post.
Dette innlegget er tatt fra min nye bok “Her er jeg!” vil du lese mer om boka, eller til og med anskaffe deg den kan du trykke på linken under filmen.