Sommeren før dagen i mars

Sannheten skal en nærme seg forsiktig, for den er utstyrt
med en hinne. Den er utstyrt med en glatt overflate som
gjør at den hele tiden slipper unna. Sannsynligvis er det bare
meningen at vi skal stryke den som om den var et dyr, noe
som egentlig ikke trenger oss.
– carl von linné
 

Dagen i mars

– Hei, det er meg, sier jeg.

– Hvor er du?

Spørsmålet bringer meg ut av fatning, og jeg glemmer hva

jeg hadde tenkt å si.

– Har prøvd å ringe deg, sier han. – Flere ganger! Har du

ikke sett meldingene?

Jeg sjekker mobilen. Det hugger til i brystet. Det kan ikke

være sant. Er klokka tre?

Jeg skulle ringt for en time siden, minst. Shitshitshit. Jeg

puster med åpen munn.

– Har hatt telefonen på lydløs.

– Men hvor er du?

Jeg sier at vi er på hotellet. Selvsagt, sier jeg, hvor ellers?

– Vi?

Jeg ser meg rundt. Selv om jeg vet at han ikke kan se det

samme som meg, blir jeg redd.

– Ja, jeg skulle sagt fra med det samme. Sorry, men vi som

er her, har blitt spurt om å jobbe ekstra.

– Hvorfor det?

– Det stilles jo helt andre krav plutselig. Alle fellesarealer

må desinfiseres, og hotellet får ikke ha frokostbuffé lenger

og sånn. Og det var en som måtte hjem. Det er mye å gjøre.

– Men du måtte ikke hjem?

– Nei. Eller … jeg burde ha ringt deg før, men det ble krise

her … med henne som ble syk. Og sjefen var desperat. Jeg

sa ja siden jeg har hatt så få vakter i det siste. Dette har vi

snakket om, Jørgen. Det forventes at tilkallingsvikarer må

stille på kort tid, og jeg får ikke vakter om jeg stadig sier

nei.

Jeg lyver ikke.

– Greit. Begynner å venne meg til ekstravaktene dine.

– Er det et problem for deg? Du har jo selv sagt at jeg

burde påta meg mer, at vi trenger pengene. Eller vil du fremdeles

at jeg skal være hjemmeværende? Jeg kunne satset

for fullt på skrivingen nå som ungene for det meste klarer

seg selv, er det det du vil?

Jeg mente ikke å bruke den skarpe tonen, hadde ikke

tenkt å gå i forsvar, men han virker mistenksom og irritert.

– De ringte fra SFO. Jon skulle vært henta klokka to.

Anklagen er berettiget.

– Ja, herregud, ja, sier jeg. – Jeg mente å gi deg beskjed,

men det ble fullt kaos her. Men egentlig kunne de bare

sendt ham hjem. Han kan veien. Har gått der før. Han har

egen nøkkel, sier jeg. – Man kan fint passe på seg selv når

man er ni år. En fjerdeklassing er vel stor nok til å gå alene?

– Og nesten bli påkjørt igjen?

– Du husker at det har kommet gangvei nå?

– Han er fortsatt liten, Sara. Og du vet at det må avtales i

forkant om han ikke blir henta av en av oss.

– Å! Ikke vær dum. Du skjønner vel at jeg har havna i en

vanskelig situasjon?

Det er heller ingen løgn. Men at jeg glemte å minne Jørgen

på at han måtte hente. Jeg som alltid har full kontroll, og

så kunne jeg glemme det. Det får meg et øyeblikk til å lure

på hva jeg egentlig holder på med.

Jo, Sara, du finner ut av livet ditt nå. Oppgraderer det, faktisk.

Sara Jordal. Versjon 46:2.

Du er i andre halvdel av førtiårene og tar omsider ansvar

for deg selv. Du går foran og viser ungene at de også må

stole på seg selv, gå sine egne veier, følge drømmene sine.

De skal en dag gjøre sine store valg. Fullt og helt alene. En

selvutslettende mor, tenker jeg, er ikke det en form for omsorgssvikt?

Jeg er her.

Jeg må være her.

Jeg må gi meg selv tid.

Om jeg så må lyve.

– De har tilbudt meg et rom i natt, sier jeg.

Det er stille i den andre enden.

– For at jeg kan jobbe utover kvelden og gå rett på ny vakt

i morgen tidlig.

Jørgen kremter.

Jeg forklarer at jeg er på rommet nå, at jeg har en liten

pause. Så jo da, sier jeg, jeg sa ja til det også. Hvis du lurte.

Og jeg skynder meg å legge til: – Jeg må faktisk bli her.

Jørgen er taus.

– Kan du få hjelp av mora di til å hente Jon i morgen?

Han svarer ikke.

– Hun liker jo å kjenne seg nyttig. Kan du ikke spørre

henne?

Det knyter seg i magen fordi han er så stille.

– Det er vanskelig for deg også, jeg ser det.

Ordene famler seg fram, på samme måte som man tar seg

for når man går inn i et mørkt rom.

– Hva gjør ungene?

– Jon er ute. Amanda har stengt seg inne på rommet.

Så mannen snakker igjen. I hvert fall litt. Det gjør meg

tryggere, og jeg sier at jeg skulle sagt nei til å jobbe ekstra.

Jeg burde ha kommet hjem, sier jeg, men det går jo ikke nå.

– Hva er det med Amanda? spør jeg.

Stemmen hans mykner, og ømheten som brått er der,

treffer et bløtt organ.

– Hun er bare sur for et eller annet, ikke bekymre deg. Jeg

har spurt om det er noe på skolen, men får ikke noe ordentlig

svar.

– Det er nok hormoner, sier jeg. – La henne være i fred og

ikke mas. Det pleier ikke å vare lenge.

Så kommer jeg på at Amanda klaget på vondt i magen i

går. Bare hun ikke har fått mensen nå som jeg er borte. Hun

er bare elleve, men jeg fikk mensen selv da jeg var tolv. Og

hun er straks tolv, minner jeg meg selv på. Skal jeg nevne

det for Jørgen? Be ham spørre? Nei. Hun vil bli flau. Og

jeg har snakket med henne om dette. Hun vil uansett helst

snakke med venninnene. Hun er plutselig blitt så stor. I fjor

sommer lekte hun med Barbie-dukker.

Hvis jeg hadde vært hjemme nå, ville jeg ha stått utenfor

døra til rommet hennes der det henger et metallskilt i en

hyssing med teksten: Advarsel! Foreldre ingen adgang. Skiltet

ville klirre lett når jeg banker på, og jeg kan høre oss:

Amanda? Kan jeg komme inn?

Nei.

Er det noe i veien?

Nei.

Har det skjedd noe?

Nei.

Du vet du kan snakke med meg …

Det er ingenting.

… uansett hva det er.

La meg være i fred.

– Du kan godt be henne ringe meg om det er noe, sier jeg.

– Men du, ikke la Jon være for lenge ute, få ham inn før han

blir kald.

– Tror du ikke han skjønner det selv? Hvem er det nå som

behandler ham som en småunge?

Jørgen har rett, noen ganger tenker jeg også at han bare

er en liten gutt som må følges, hentes og passes på. Minstemann.

Barnet som vokste ut av meg, ut av bleier og sklisikre

sokker og rett inn i skostørrelse trettisju.

– Men han hoster fremdeles, sier jeg. – Det er bare en uke

siden siste runde med antibiotika.

Pusten i telefonen er anstrengt. Han synes jeg maser.

Igjen.

Jeg går bort til vinduet. Tre etasjer under meg buldrer trikken

inn på stoppestedet til Lakkegata skole, og jeg legger

automatisk hånda over mikrofonen. En dame går av trikken

og trekker jakkekragen tettere om halsen. Det har vært

snøfritt lenge. Høsten som aldri ble vinter, har fulgt oss i

månedsvis, gjennom en ikke-hvit jul og startet det nye året

uten et fnugg. Men nå virvler et lett og lokalt snødrev over

fortauet.

Han sitter nok ved kjøkkenbordet, og jeg kan se ham

uten å se ham. Kanskje kniper han neven rundt pennen som

jeg la fra meg der rett før jeg reiste i dag tidlig, mens de

andre ennå sov. Jeg hadde skrevet en Post-it-lapp og festet den

til brødboksen: Usikkert hvor lenge jeg jobber. Mulig du må

hente Jon, men jeg melder deg. Antageligvis lager han kruseduller

på det gule, kvadratiske papiret. Tegner irriterte sirkler

som blir mørkere og mørkere, over beskjeden min.

– Måtte Jon vente lenge før du kom? spør jeg og ser for

meg hvordan han sitter i garderoben, ferdig påkledd. Kanskje

drar han litt i den ene øreflippen med to fingre, en

uvane han har lagt seg til når han er ute av seg. – Var han lei

seg?

– Nei da, han holdt på med fotballen ute på plassen da jeg

kom.

Lyden av en dør som åpnes, får meg til å hive meg rundt.

– Er du ikke alene på rommet? spør Jørgen.

Jeg svelger så høyt at han må høre det.

– Selvfølgelig er jeg det, sier jeg. – Jeg gikk ut på badet.

Jeg håper lettheten i stemmen er troverdig da jeg sier at

pausen min er over, og at jeg må legge på.

– Vi snakkes senere. Ok?