Søvnløs i sommernatta

Advarsel! Dette innlegget er skrevet under sterk søvnmangel.

Sove kan man gjøre når man er død! Det har vært mottoet mitt siden jeg var tolv. 

Livet er så kort. 

Livet er for morsomt.

Livet har ikke nok dager og netter til alt jeg har lyst til å oppleve.

MEN

jeg har smertelig erfart at jeg må sove.

Det pågår en debatt i bygda mi om russebråk for tida. Mange holder på å tilte av søvnmangel, inkludert meg selv. Jeg har hatt dager da jeg bare gråter, og jeg lurte i begynnelsen på hva som fikk meg til å føle meg så trist og motløs. Så slo det meg – jeg har ikke sovet sammenhengende en hel natt siden 17. mai.

Ingenting å rope hurra for.

Før korona ropte jeg hurra! den syttende mai fordi jeg visste at russetida var over. I de siste to årene har det vært rundt denne datoen de uforutsigbare nettene begynner. Bussene har nå rullet over kommunegrensa i mange uker fordi kommuner vi grenser til, ikke tillater rulling. 

Det blir som at jeg skulle satt meg til i hagen i et annet borettslag for å skråle, drikke og spille høy musikk hele natta, sånn at mitt eget nabolag fikk hvile i fred.

En del mener at ungdommen har både rett og krav på å feste etter tolv års skolegang og halvannet år med nedstengning, at vi må tåle at de gjør dette én gang i livet.

Jeg forstår et behov for å feire og feste, men for meg, og en temmelig stor andel av bygdas befolkning, er ikke dette en once-in-a-lifetime-opplevelse. Jeg har bodd her i over ti år, men nå begynner jeg å lure på om jeg må flytte. Jeg har ikke lenger helse til å døgne i ukesvis, hvert eneste år. 

Å bli holdt våken er et velbrukt torturmiddel, ikke uten grunn, spør alle som har hatt kolikkunger. All forskning viser at underskudd på søvn kan føre til svekket immunforsvar (ikke lurt i disse dager), høyt blodtrykk, stress, fedme, psykiske lidelser som depresjon og psykoser. Det kan i verste fall være livstruende. Men å ha en søvnløs natt, eller to, er da bagateller vil mange si. Det er jo bare å putte sov-i ro i øra, snu seg rundt og la være å irritere seg?

Utfordringen er at det er ikke lyden som er problemet, det er bassens vibrasjoner som får senga til å riste og tapetet på veggene til å vri seg.

Utfordringen er at når man har blitt vekket fire ganger i løpet av natta og fuglene har begynt å synge, blir det verre og verre for hver gang å finne tilbake til søvnen.

Utfordringen ligger i uforutsigbarhet. Hvor mange ganger blir jeg vekket i natt? Natt til mandag er det vel stille … Og hvor mange uker skal de holde på?

Det har vært skremmende å være vitne til meg selv de siste ukene. Jeg har vært aggressiv. Jeg har vært motløs. Jeg har vært konstant uopplagt. Jeg har i desperasjon tatt sterke reseptbelagte smertestillende uten å ha et snev av smerte (annet enn i sjela) for å la meg drive inn i en døs. Men det mest skremmende har vært min aggresjon over det jeg kaller «gladvoksne som husker hvordan det var å være ung» og som har et stort behov for å fortelle andre på sosiale medier hvor lite tolerante andre er. Jeg lurer på hvordan disse “gladvoksne” ville følt det om de lå på operasjonsbordet og visste at legen har gått på jobb etter mer enn tretti søvnløse netter?

Det er ikke en menneskerett å feste tjuefiresju i mange uker, det er et privilegium å ha fått muligheten til tolv års gratis grunnutdanning, men det burde vært en rett til å kunne finne hvile i sitt eget hjem. Jeg hører allerede kommentarene “Og du festet ikke da du var ung?” Har kua glemt … osv” Jeg har ikke glemt, jeg kan huske inderlig godt hvordan jeg lista meg inn klokka fire om natta for ikke å vekke noen.

Løsning?

Nei. Det har jeg ikke. Det eneste jeg vet er at bilder sier mer enn ord. Så her er jeg – med og uten søvn. Jeg tenker dere kan finne konklusjonen sjæl. Send meg en melding om du finner et svar, selv er jeg for trøtt.