Stolpesnø 1.kapittel

Crazy skies all wild above me now

winter howling in my face

and everything I held so dear

disappeared without a trace

(D. Gray)

  Først er lyden dempet, som fjern torden. Et gult blink. Og så kommer brøytebilen ut av svingen. Det gnistrer. Jernet skriker mot asfalten. Bilen kommer mot meg med oransje dunkende lys, jevne som hjerteslag. Jeg lukker øynene i det den passerer og først når lyden henger igjen som et minne, åpner jeg dem. Veien ligger naken. Jeg kaster et blikk bakover. Hun ligger i baksetet med øynene sperret opp som stramt lerret. Jeg kan ikke stoppe. Jeg kan komme unna. Jeg må videre. Inn der alt er hvitt og stille.

Onsdag 25. januar. 

1.

          Noen dager er korte. Noen er lange. Og noen skal vare hele livet, tenkte Solveig og bestemte seg for å huske akkurat denne dagen. Hun fylte lungene, pustet inn trygg hverdag. Bedre enn dette blir det ikke! Selv om det bare var en vanlig onsdag. Og selv om dagen var fylt til randen av alminnelighet, var den på samme tid helt annerledes enn før. 

          Hun visste at Erik snart ville komme inn døra, trampe av seg snø og legge igjen våte dammer i entreen, og Oda ville løpe og kaste seg om halsen hans. Selv skulle hun, for en gangs skyld, ikke irritere seg over at han ikke børstet av seg før han gikk inn. Hun skulle vende medisterpølsene i stekepanna med påtatt ro og nyte dette synet av mannen og barnet. Hennes mann. Hennes barn. Og snart skulle hun dele vissheten som bare hun hadde – at det var siste gang, bare de tre, var sammen. 

Her er de lokale nyhetene …

Solveig skrudde opp lyden på den gamle radioen med kassettspiller som balanserte i vinduskarmen på kjøkkenet. Fra vinduet hadde hun utsikt rett ned på Riksveien.  

Det store snøfallet siste døgn har ført til store forsinkelser over hele Østlandet. Det meldes om stillegående køer på E18 i begge retninger. Ved Grønndalskogen kjøpesenter og avkjøringen til Grønndal har en trailer ved seksten tretti tiden kjørt av veien. Hjelpemannskapet er på plass men det forventes at trafikken …

Ute var det vinter på en voldsom måte. Solveig stirret på de hvite jordene. Og på trærne som sto krumme under vekten av våt snø. Det hadde snødd uten opphold siden nyttår og meteorologene formidlet værmeldingen med en begeistret fasinasjon som økte i takt med brøytekantene. Avisene spekulerte på om global oppvarming muligens kunne være en bløff. 

  – Grønndal er i hvert fall fritatt, smilte Solveig. Hun dempet lyden og ristet av seg det ubehagelige trykket hun i det samme hadde kjent. En ubestemmelig følelse av uro angrep henne og det var med ett som om det hvilte noe tungt i lufta, en tunghet hun nesten kunne høre. En dyp lyd, langt under grensen for hva det menneskelige øret kunne oppfatte, men som allikevel sendte en forutanende dirring gjennom lufta. Hun ristet det av seg, tviholdt på den sårbare spiren av glede. Var det ikke alltid sånn? Når du endelig følte deg dypt lykkelig, var du straks redd for at det var for godt til å kunne vare. Det var nok bare vinteren og kulda og snøkaoset med alle forsinkelsene som prøvde å få overtaket igjen. Men snart ville de meterhøye brøytekantene tine ned til et kjølig minne, og det ville bli vår.

          Solveig åpnet spiskammerset og hentet ut en halvfull sekk med poteter. Det støvete innholdet møtte henne med utstrakte groer. Hun rakk akkurat å knipe av et banneord i det datteren kom inn på kjøkkenet. Oda hadde slept med seg pappesken med alle bamsene og var i ferd med å spre dem utover gulvet. 

   – Mamma, kan vi gå ut? 

Oda strevde med å få den hvite lamungen, som ikke lenger var hvit, til å sitte.

  – Nei, nå skal jeg lage middag.

Oda knep leppene sammen til en tynn strek mens hun fortsatte å lempe bamser og plysjdyr opp av esken. 

  – Hva skal vi ha? Pannekaker!?

  – En annen dag, kanskje.

  – Det sier du alltid. Hos Mathias har de pannekaker hver dag. Med sjokoladepålegg!

Hun så trassig på moren.

  – Kan vi gå ut? 

  – Vi kan ikke det, sier jeg. – Jeg lager middag. Det er mørkt. Og det snør.

Solveig hadde hentet en pakke medisterpølser ut fra kjøleskapet og lot kniven skli gjennom det seige skinnet. Hun skar av en smakebit og rakte datteren. 

  – Sulten?

Oda ristet på hodet.

  – Jeg vil ut. Du bø’kke være med. 

Solveig tygget på forslaget og merket den velkjente følelsen av ettergivenhet. Og i dag var det lett å være grei. Tungsinnet som så ofte tidligere hadde glidd inn i henne og fylt henne med uklar tristhet hadde reist og etterlatt plassen til et tivoli. Hun var full av sukkerspinn.

  – Men jeg vil ut. Jeg vil, jeg vil, jeg vil!

Hvor ulik datteren var henne selv. Solveig hadde vært et stille barn. Hun hadde likt å sitte med tegnesakene sine under kjøkkenbordet, og lytte til de voksnes samtaler. Oda derimot, trivdes best som midtpunkt, helst med et applauderende publikum. 

  – Ja, vel da, din umulige unge, smilte Solveig og dro henne i den ene fletta. – Men da må du rydde opp først. 

  – Jess! 

Oda var allerede på full fart ut i entreen. Lamungen lå igjen på kjøkkengulvet med nakken i en lei vinkel sammen med et dusin andre forlatte kosedyr. 

          Oda skulle begynne på skolen til høsten, og klarte det meste selv. Hun tok på ullsokkene som mormor hadde strikket, fikk hele kroppen inn i den rosa parkdressen og dro glidelåsen opp uten å kjøre den fast i haka. Men hun måtte ha hjelp til å få på støvlene. De var plutselig blitt for små. Hun truet føttene nedi så hun ble rød i ansiktet. Solveig hjalp henne med å dra ermene på dressen over vottene og sjekket at strikken satt godt under støvlene før hun kysset datteren på pannen. 

  – Da er du bare rett her ute, så jeg kan se deg fra vinduet.   

Oda himlet overdrevent med øynene og rygget ut. 

          Solveig gikk tilbake til kjøkkenet. Hun holdt på å snuble i skjøten på gulvbelegget der en flik var løsnet og sto og sprikte. Hun husket at megleren, den gangen de hadde vært på visning, hadde kalt det et spennende og originalt hus med sjel. Det mest spennende var strengt tatt å se hvor lenge det gikk før de var nødt til å bytte ut gulvene. Og det mest originale var muligens badet, som en gang på femtitallet hadde vært et kott, akkurat stort nok til å få tvunget inn et dusjkabinett, en vask og en do. Mulighetene er grenseløse! Den unge megleren hadde selvsagt hatt rett. Hvis du hadde penger. 

          Solveig husket også hvordan hun hadde knepet øynene igjen, erklært seg selv blind for hva det ville koste å sette huset i stand. Hun hadde overtalt Erik til å se det hun så; et hjem. En ny adresse, som sammen med hennes nye etternavn, ville bli et sted der ingenting vondt kunne hende. Et sted hun aldri mer skulle være redd. 

          Hun visste at det ble snakket om dem i nabolaget. Det var ikke nødvendig å være klarsynt for å fornemme den dårlige skjulte misnøyen med at de sist sommer verken hadde malt huset eller reparert gjerdet. Tiden hadde mesket seg med råttent trevirke i årevis, og enkelte steder sto plankegjerdet og smilte; som en tannløs olding. De passet ikke inn. De var ugress. I fjor hadde familien Egge vunnet kommunens pris for den best velholdte hagen. Det eneste som er bra med så mye snø, tenkte Solveig, er at alle hager en liten stund blir like.

          De fleste som bodde i området, hadde bodd der hele livet. Født og oppvokst på svære gårder eller arvet hus og skog og tomter med utsikt. De hørte til. Ble regnet med. Hun og Erik hadde kjøpt seg inn til blodpris, og det vindskjeve restaureringsobjektet var alt banken hadde vært villig til å strekke seg til. Egentlig var det ikke så ille å ha dårlig råd, det som var ille var å ha dårlig råd i et sånt strøk. 

  – Men jeg tror på dette huset og alt som er i det, sa hun høyt, som for å overbevise seg selv.  

 – Jeg tror på laminat og tepper fra Ikea. Jeg tror på lav rente og ny oppvaskmaskin. Jeg fornekter fukt i kjelleren og muggsopp på badet. Og jeg håper og ber og tror at David aldri vil finne oss her.     

          Skulle det bli virkelig ille fikk de selge hytta. Den trengte også renovering, men foreløpig hadde hun ikke orket tanken på morens blikk hvis hun fortalte at de gikk med tanker om å selge. Foreldrene hadde sjenerøst latt henne få den. Ennå kunne hun høre ekko av morens stemme da arven var et ugjenkallelig faktum.

  – Nå kan dere gjøre akkurat som dere vil. Jeg vet at du aldri har likt gardinene mine. Ja, du trenger ikke late som … Moren hadde smilt, og blunket liksom lurt, da Solveig ville til å protestere. 

  – Og du har jo alltid sagt at hytta heller burde vært rød … 

Underforstått var det nå opp til Solveig og Erik å bekoste vedlikeholdet. På toppen av det hele var det forventet at de viste takknemlighet. 

  – Men jeg håper jo at dere vil invitere oss på besøk da. 

Moren hadde lagt hele sin tyngde på besøk. Moren var ikke dum. Hun visste hvordan hun skulle holde i trådene selv om hun slapp dem. 

          Solveig skrudde ned varmen på potetkjelen og begynte å rydde kosedyrene tilbake i esken. Hun tok opp lamungen og snuste på den. En blanding av søt bobletyggegummi og surt spytt.  Hun nølte et øyeblikk. Oda klarte ikke sove uten lammet, men hvis hun hang den ved siden av parafinovnen i stua, tørket den kanskje innen leggetid. Hun tok sjansen og slang den inn i vaskemaskinen sammen med resten av skittentøyet. Bunken med post lå på toppen av maskinen og dirret lett da trommelen gikk rundt. Regninger og reklame. Hun laget en bunke av de giftiggule fakturaene og festet den på kjøleskapet med en reklamemagnet fra bokklubben. Bunken seig langsomt mot gulvet. Hun lot den synke og bladde raskt og rutinert igjennom tilbudsbladene. Europris hadde smågodt til fem, nitti. Hvis hun kjøpte lørdagsgodt til Oda der, ble det kanskje en råd med det prinsessebladet hun ønsket seg. Det kunne vært fint å overraske henne på fredag. Hun og Erik skulle bort. Anne-Lene Egge, datteren til paret med den prisbelønte hagen, hadde lovet å sitte barnevakt. 

          Telefonen ringte. Erik lyste i displayet.

   – Hvor er du? 

  – Motorveien. Ville bare si fra at jeg blir forsinka. Det står dønn.

  – Jeg hørte akkurat på nyhetene. Det er en trailer som har kjørt ut ved senteret, sa Solveig.

  – Ja vel. Det er derfor det står, da.

 Solveig gikk til vinduet. Oda lå på ryggen og bakset opp og ned med armer og bein i den lyserosa parkdressen.

  – Oda lager engler i snøen, smilte hun. 

Hun hørte at Erik trakk pusten raskt og slapp den ut gjennom munnen.

  – Røyker du?

  – Nei.

  – Hørtes sånn ut.

Ikke bli irritert. Ikke i dag. Han sier han har sluttet. 

  – Er det noe, eller? spurte Solveig og tvang vekk følelsen av å bli holdt for narr. 

  – Eh … du nå løser det seg visst opp her. Jeg får nesten legge på.

  – Ok, middagen er snart ferdig. Og du… når du kommer hjem har jeg en overraskelse som …

Men før hun hadde fullført setningen var det stille i andre enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefonen i hånden og kikket ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker. I trakten av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. De minnet om en rad med digre dusjer; sånne de hadde på barneskolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpe tetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet. Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.