Hvordan skape noe ut av ingenting?
Hvordan blir en historie til?
Hva er det som igangsetter en ny roman?
For første gang har jeg dokumentert hele skriveprosessen. Jeg har skrevet om å skrive, mens jeg skriver. Det har blitt et laaaangt dokument, en hel bok faktisk. Og da jeg startet på dette prosjektet ante jeg ikke at det skulle gå sju … 7! år før den nye krimromanen skulle finne veien ut i verden.
Alt startet her
Jeg oppdaget den på vei hjem fra Tvedestrand etter å ha deltatt på Hans Olav Lahlums krimfestival i 2016 med bok nummer tre i krimserien: «Paradisbakken». På vei hjem gjennom tett skog på smale veier får jeg øye på den – bussen. Mannen min som kjører får beskjed om å stoppe. Jeg må ta bilder med mobilkameraet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg aner at det ligger en historie og venter. Det er et merkelig sted å sette fra seg en buss, og den er nærmest blitt tatt av naturen som prøver å dekke de rustne metallplatene med mose og busker, små trær som vokser inn i bunnen og spiser den.
Bildene ligger på Mac-en min. Og stemningen er i hodet hver gang jeg tenker på den. Jeg ser barn som leker, som synger «En bussjåfør, en bussjåfør …» Og så finner de noe der i ruinen av et kjøretøy. Hva finner de? Det første jeg tenker på er en finger. En avkappet finger. Hvilken forbrytelse er grunnlaget for deres lekeplass?
Bildene og den gryende historien måtte vente fordi jeg allerede da var godt inne i det som skulle bli bok nummer 4 i serien «Det de døde vet». Det gikk nesten to år.
Jeg sitter på Gardermoen. Flyet jeg skal ta til Malaga er forsinket. Det er en mørk kveld og vinden leker hasardiøst med snøen utenfor mens jeg drikker et glass rødvin og tar opp et tomt dokument. Jeg vil skrive om snø igjen, tenker jeg. Jeg hater snø, og enda mer skal jeg hate vinteren da jeg litt senere sitter inne i kabinen og venter på avisning. Noe som etter en halv time blir til avvisning og kansellert fly.
I løpet av en natt på Gardermoen, med usikkerheten om jeg i det hele tatt kommer meg til varmere strøk, blir det født en romankarakter. Jeg kjenner ham fortsatt ikke, men jeg vet han kjører trailer. Og så slår det meg at han også kan ha vært bussjåfør tidligere? Og tankene går til Lier der jeg tenker å plassere bussen fra Tvedestrand.
Hvordan vet jeg at ideen er god nok?
Jeg vet ikke. Det er risikoen jeg tar når jeg begynner, men tankene ideene, fragmentene av en historie må modnes over tid. Og hvis løse tanker en dag begynner å klikke sammen, hvis de begynner å oppføre seg som jernspon i nærheten av en magnet, og hvis mange nok av disse sponene fester seg til en grunntanke – da.
Den gamle tanken var bussen.
Den nye var trailersjåføren.
Og så – et minne fra en mørk kveld på vår familiehytte i Flå i Hallingdal der den gamle historien om liksteinen ble fortalt. Liksteinen som finnes der inne i fjellet og som gir meg et grøss av noe uoppdaget.
De klikker sammen. Jeg har tre spon på magneten.
Det har vært mange opp- og nedturer med denne romanen, det kan jeg skrive om en annen gang, men det som er vanvittig gøy er at hele serien med Bitte Røed og Verner Jacobsen nå skal relanseres og de fire første bøkene kommer i ny innpakning i pocket i januar.
Og til påske, da kan du lese hvordan det hele ble, historien Liksteinen.
