Jeg skulle hatt det bedre!

For en stund siden var jeg i gang med å skrive det første blogginnlegget her på nettsida mi. Det skulle vært et positivt hurra-meg-rundt og her er jeg! -innlegg. Jeg hadde tenkt å skrive om å skrive lister og hvordan det kan gjøre livet enklere. Men så traff livet meg midt i fleisen. Eller ikke i fleisen, det traff meg på mitt svakeste punkt rent fysisk. Ryggen.

Tretti år eldre.

Det var dagen før gjenåpning av samfunnet her på Østlandet og jeg var energisk og gledet meg til ekstrajobben min på KappAhl, til å se folk, prøve nye vårklær og trygge min egen arbeidsplass med å ta igjen for den tapte omsetningen som hadde vart i ukevis. Jeg hadde til og med bursdag! En søndag der jeg skulle kose meg med bok og bobler.

Og så inntreffer det som skulle gjøre at jeg ikke følte meg bare ett år eldre, men alderen økte med tretti (minst) og brått var jeg åttiseks, eller kanskje nærmere hundreogett. En prolaps i ryggen slo meg bokstavelig talt i kne. 

figure, man, stand

Patetisk selvmedlidende.

Dagen etter gikk jeg, eller rettere sagt stavret jeg meg på jobben i klesbutikken. (Dumt).

Jeg ble verre, mye verre. Og dagene som skulle vært fulle av energi med planlegging av utgivelsen av en sakprosabok, jobbing med plott i ny roman og ikke minst planen med å designe denne nettsida, gikk med til å synes fryktelig synd på meg selv. 

Å sitte ved skrivebordet gjorde vondt, å ligge på sofaen var umulig, badekaret fristet, men ville jeg være i stand til å komme meg opp igjen? Jeg så for meg at jeg ble liggende der i mange timer mens vannet gradvis ble kaldere og ryggen enda stivere, helt til mannen min ville komme hjem og fiske meg opp, hvis jeg ikke allerede var druknet.

Det gikk opp for meg hvor mye energi det tar å ha smerter og jeg fikk et annet syn på de som må leve med kroniske sykdommer, mine ryggplager var forhåpentligvis forbigående.

Men hva vil jeg med denne teksten?

Fortelle at jeg tross alt er glad for å ha hev- og senk-skrivebord som gjør at denne teksten kan skrives stående? Skal jeg komme med noe svada om at man må ta vare på helsa mens man har den, og hvor takknemlig man burde være når man er frisk? 

Men:

  • Jeg var ikke takknemlig.
  • Jeg var ikke glad.
  • Jeg var sur.
  • Jeg hadde vondt.
  • Jeg var oppgitt.
  • Og jeg var i min fulle rett til å føle det sånn også (mente jeg).
  • Jeg var sutrete, selvmedlidende og grinete.

Et liv i forandring.

Livet – det er det jeg vil si noe om. At livet er uforutsigbart og skjørt. At det kan forandre seg fra det ene øyeblikket til det andre. Ofte tenker jeg at en brå forandring også må være smertefull, men jeg glemmer så lett at det kan også skje fine ting rett ut av det blå. Det er faktisk like sannsynlig som at noe vondt skal inntreffe. Men vi mennesker er programmert til å huske de dårlige erfaringene best, fordi det er de vi lærer mest av. 

Så hva skulle jeg lære av det som skjedde med ryggen min og som sendte meg inn i en periode da alt jeg ville gjøre ble satt på vent? Haha! Antageligvis ikke en dritt. 

Men jeg var fortsatt glad for å leve, glad i livet, og håpet om en bedre morgendag var ballongen som holdt meg oppe, jeg tviholdt i tråden og lot meg løfte i håpet.

Jeg måtte lære meg å ha det bra, selv om jeg kunne hatt det bedre.

girl, special, bokeh

Leave a Comment

Your email address will not be published.