Ofte får jeg spørsmål om skriveprosessen min.
Og veldig ofte svarer jeg generelt at: Joda, jeg bare skriver på, setter meg ned om morgenen, bearbeider det jeg skrev i går før jeg kjemper meg videre inn i teksten. Det blir generelle svar fordi:
Jeg vet ikke!
Jeg husker ikke!
Da er jeg skrev Liksteien bestemte jeg meg for å finne ut av hvordan jeg egentlig jobber. Derfor skrev jeg en slags skrivedagbok parallelt for senere å kunne fortelle hvordan den ekte skriveprosessen er.
Nå skal du få et innblikk i dagboka mi …
«Jeg kjemper for å komme inn i handlingen, den vil seg ikke, og tankene mine springer i alle retninger. Hele dagen har jeg brukt på ikke å komme noe sted.
Vurderer å ta et glass vin, det er tross alt fredag og klokka er halv fire, innafor det. Men det ville smakt så mye bedre om jeg hadde gjort et godt arbeid, fått ned noen ord, en handling, ett eller annet. En indre stemme frister meg:
– Ideene vil komme om du tar det glasset.
Jeg vet stemmen lyver. Etter en slurk kan jeg ikke skrive noe som helst, det funker ikke sånn. De eventuelt geniale ideene og formuleringene som jeg kunne ha fått, vil stå der neste dag og le av meg. Likevel hører jeg stemmen, den er en pågående faen.
– Kom igjen, du kan nippe til ett glass, det virker denne gangen, jeg lover.
Jeg inngår en avtale med min indre satan, jeg skal skrive en prolog. Ikke det at jeg så glad i prologer, men en kort intro, utforske hvem det er som er drept og hva som skjer i dødsøyeblikket. Foreløpig aner jeg ikke hvem det er, om det er han, jo det er en mann forresten, det bestemmer jeg nå. Men ligger han ute eller inne? Kanskje han sitter, eller står, jeg vet ikke, men jeg vet at han skal være opptatt med alt annet enn å dø, han han kun tid til å være opptatt av å overleve.»
Jeg kan love deg at fredagsvinen den dagen smakte godt etter at jeg heeeeelt på tampen av dagen fikk hamret ned utkastet til det som skulle bli prologen i Liksteien.
Og her kan du lese prologen slik den ble på trykk.
Det siste han tenkte på var å dø. Han stirret ned i brønnen, som ikke egentlig var en brønn, kun et naturlig oppkomme av vann. Han satt med knærne på en planke som var lagt ved kanten og bøyde seg framover for å senke bøtten i kulpen da han enset at noen var rett bak ham. Som jeger måtte han ikke skremme; hvis dyret følte seg truet var det avgjørende ikke å lage brå bevegelser. For det måtte være et dyr, selv om han visste at det sto på to bein og utga seg for å være et menneske. Et menneske, som med lav og beroligende stemme ba ham bli sittende med ryggen til. Likevel snudde han seg. Sakte. Uten å reise seg.
Noe skjedde i skulderen. Som et vepsestikk. Hånda hans ville strekke seg for å fjerne det som hadde forårsaket stikket, men det var som om forbindelsen mellom den og hjernen var brutt. Han så forundret på hånda si, den hadde sluppet hanken på bøtta. Instinktet fortalte ham fremdeles at han skulle sitte som fryst.
Å føle smerte forutsetter tid. Tid til å reflektere over hva det er som forårsaker den. Han kjente ingen smerte. Til det hadde han det altfor travelt med å overleve.