“Yroman” mann og “listoman” kvinne på avvenning.

– Hvor ofte sjekker du Yr, spurte jeg mannen min, vi satt i bilen på vei til hytta mens jeg skrev handleliste. Vi hadde akkurat kommet fra stranda etter nok en solskinnsdag.

 – En gang om dagen, kanskje svarte han, men jeg visste at han løy. 

Mannen min er nemlig yroman, han sjekker værmeldingen en uke i forkant hvis vi skal noe, og hvis det dreier seg om en etterlengtet ferie, øker frekvensen for hver dag det nærmer seg avreise. Min form for værmelding er å kikke ut av vinduet for å se hvordan det ser ut. 

 – Hvor ofte skriver du lister, da? spurte mannen min.

 – Like ofte som du sjekker Yr, sa jeg.

Vi lot temaet ligge, og inngikk en stilltiende pakt. Jeg skulle ta ferie fra listene mine, han fra værmeldingen. Sola skinte fra den klisjemessige skyfrie himmelen og vi skulle tilbringe en uke på hytta som befinner seg på et av de etterhvert sjeldne steder uten nettilgang. Hvis han skulle ha mulighet til å sjekke Yr måtte han ta bilen å kjøre til bygda. Jeg derimot kunne alltids smugliste litt. 

Da vi hadde pakket ut fant mannen min ut at han hadde glemt kortstokk, bok og fluebinderutstyr.

 – Det hadde vært lurt å skrive en liste, sa jeg halvt skadefro, halvt i sympati med mannen som nå satt og stirret aktivitetsløst inn i solnedgangen.

Mannen min hadde pakket etter værmeldingen, jeg etter ut-av-vinduet-metoden. Han hadde med ullgenser og vindjakke, jeg bikini og t-skjorter. Han svettet og jeg klarte ikke dy meg:

 – Ha! Væromslag liksom … 

– Dette er helt etter meldingen, sa mannen min, – regnet kommer i morgen.

Væromslag

Etter to dager med regn sluttet solcellepanelet å virke. Etter tre, var jeg kald og manglet leselys. Begge led vi av brakkesyke og nett-abstinens. Vi bestemte oss for en liten dagstur ned til sivilisasjonen, ikke bare til det nærmeste tettstedet, Flå, nei vi kjente oss gærne nok til å dra helt til Nesbyen.

Parkeringsplassen var nesten full da vi ankom, det var kø på vinmonopolet, kaos i matbutikken og vi hadde glemt munnbind. Jeg trakk meg innunder et tak i ly for regnet for å sjekke Facebook, mail, sms, tapte anrop, whats-up og nyheter. Jeg åpnet telefonen, og du vet den følelsen du kan få når du står i vann til livet og ser en kjempebølge komme mot deg; du vet at du vil slått overende med skrekk og fryd.

Det var overveldende, jeg mista pusten av bølgen.

 – La oss komme oss tilbake til isolasjonen, sa jeg til mannen min som i samme øyeblikk kom ut av senteret med en polpose i den ene hånda, mobilen i den andre og blikket på skjermen.

Snart var vi på vei opp skogsbilveien som nå lignet mer en traktorsti på grunn av uværet. Halvveis til hytta spurte han: 

 – Sjekket du Yr?

 – Kødder du? spurte jeg, en tanke usikker og temmelig desperat etter info om forhåpentligvis bedre værutsikter.

 – Jeg har ferie, svarte mannen tørt.

Vi fortsatte i stillhet mens regnet slo mot frontruta. Så var vi overlatt til værgudenes påfunn, men jeg var ikke villig til å innrømme at min form for værmelding kun virket i nuet.

 – Du husket vel stearinlys og myggspiral? spurte han da vi parkerte foran hytta.

Jeg stirret rett framfor meg, kjempet for å finne en plausibel skyldfordeling mens jeg så for meg nok en mørk kveld, denne gangen uten stearinlys å lese til og vill kamp mot mygg og knott.

 – Trodde du alltid skrev huskelister, jeg, sa mannen min.

– Jeg har jo også ferie, sa jeg.

Når man ikke sjekker værmeldinga

når man pakker til ferie i Norge …

Hvilken dag er det i dag?

Neste morgen våknet jeg av en annen lyd i hytta. Tømmerveggene ga fra seg godlyder og trommingen på taket var erstattet av lystige knepp; et sikkert tegn på at sola var tilbake.

 – Hvilken dag er det i dag, spurte jeg mannen min over frokostbordet.

Han trakk på skuldrene.

 – Jeg har en følelse av at det er søndag, fortsatte jeg. – Var det ikke da vi hadde planlagt å reise hjem?

 – Det føles som fredag, sa han.

Jeg var enig. Fredagsfølelsen satt liksom i kroppen og jeg ville bare ligge i hengekøya og lade opp sammen med solcellepanelet. 

 – Jeg burda ha barbert leggene, det ser jeg nå, sa jeg da jeg litt senere lå med beina høyt og gynget med en bok i fanget.

 – Og jeg burde tatt skjegget, sa mannen min. – Skal vi ikke bare bli en stund til da, gi blaffen rett og slett?

 – Uten å vite hva slags vær det blir? spurte jeg.

Vi så på hverandre og følte oss nærmest smågærne og litt punkete.

We don´t fucking care!

 – Det får bli det været det blir, sa mannen min. – Og jeg har ikke sett deg med en eneste liste hele uka. Vi har rett og slett vennet oss av med det!

Jeg nikket fort og var glad han snudde seg og ikke kunne se det fårete smilet mitt der jeg lot meg gynge i hengekøya, åpnet boka og snudde bokmerket. Der kunne jeg krysse av en ting til på ferielista:

Ikke være opptatt av lister

Lese masse

Drikke vin

Spille kort

Sove lenge

Nyte feriedagene

Ikke klage på dårlig vær

Gå på tur

Plukke blåbær

Skrive blogginnlegg om yroman mann og listoman kvinne.

Hvis du også er “listoman”, eller bare ønsker å finne den gode fredagsfølelsen er dette gruppen for deg:

https://www.facebook.com/groups/959754181511149

Leave a Comment

Your email address will not be published.